Respektløst av familieministeren
Familieministeren glemmer at de fleste familier faktisk ønsker å leve sammen, skriver nyhetsredaktør Fred C. Gjestad i denne lederartikkelen.
Familieministeren glemmer at de fleste familier faktisk ønsker å leve sammen.
Barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen har røket ut i en debatt med forfatter og tidligere justisminister Anne Holt. Tema er om skilsmisser i Norge er et problem eller ikke. Holt treffer spikeren langt bedre enn barneministeren.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Utspillene fra Thorkildsen avslører hvor familiefiendtlig SVs politikk er.
Selve saken startet med etleserinnlegg som Anne Holt hadde i Dagsavisen. Hun spurte «Hvorfor har vi ikke en debatt i det offentlige rom om hva som får oss til å gjøre ungene våre så vondt?». Hun etterlyste fokus på de mange tusen barna som hvert år opplever at foreldrene går fra hverandre, både samboende og gifte.
Holt mener vi må se på skilsmisser som et samfunnsproblem. Forfatteren, som mange nok vil oppleve som liberal, skriver at «I slike spørsmål som dette er rett og slett en konservativ linje den riktige».
Holt har helt rett, og hun skal berømmes for å sette «barns beste» som det viktigste premisset. Det er jo ingen grunn til at «barns beste» skal være et viktigere prinsipp i asyl- og barnevernspolitikken, enn det er i familiepolitikken.
Derfor er det trist å lesebarneministerens svar i VG dagen etter. Hun mener «Det er å sette det på spissen» å kalle det et samfunnsproblem.
Hun mener dagens regjering har gjort mye for familiene gjennom barnehagepolitikken og utvidelse av foreldrepermisjonen.
Det mestoverraskende svaret, iallfall fra en sosialistisk minister, er «Vi må ha respekt for valgene folk tar. Vi har 10.000 tilfeller av skilsmisser hvor vi enten vet lite om årsakene, eller at det er så mange forskjellige årsaker. Det kan også hende at det er så enkelt som at vi uansett ikke hadde klart å forebygge en skilsmisse, rett og slett for at vi ikke kan vedta at folk skal elske hverandre. Å bli presset til å leve sammen er heller ingen løsning.»
Før vi går inn i detaljene om hvorfor Thorkildsen er på jordet, vil jeg understreke den medfølelse vi skal ha for alle som kjemper for ekteskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg vil tro at de aller fleste av de 10.000 som skiller seg av disse skulle ønsket at samlivet hadde fungert.
Jeg skal ikke være en som dømmer dem som går til det skritt at de skiller seg, til det ligger det for mye smerte bak. Men jeg vil være svært kritisk til de som fører en politikk som ikke gjør det lettere å holde sammen. Jeg tror at de aller aller fleste ønsker at deres barn skal vokse opp i stabile hjem med to foreldre. Jeg tror de aller fleste kjemper for å unngå smertefulle brudd. Derfor er det svært trist at barneministeren ikke vil hjelpe disse i kampen deres.
SV har i alle år utmerket seg som kontrollpartiet, der borgere gjennom politiske tiltak skal presses til å oppføre seg slik det gavner staten best. Men i denne saken, er det plutselig individets (les: de voksnes) frihet som angivelig er det sentrale.
Svarene fra Thorkildsen avslører hvor ideologisk styrt hun er i sin familiepolitikk, der likestillingsperspektivet overstyrer alt.
SV har helt rett i at kvinner skal ha like rettigheter som menn, at ikke kvinnene skal tvinges til å være hjemmeværende. Samfunnet har ikke råd til å se bort fra kvinners verdi og innsats i arbeidslivet. Men at barnehageplasser er det viktigste tiltaket for familien, viser en skremmende mangel på helhetstenkning.
Når en mann og kvinne bestemmer seg for å leve sammen, vet de ikke hvilke utfordringer det fører med seg. I dag er det mer kursing av ferske hundeeiere, enn av unge som skal leve sammen i gode og onde dager.
Selvsagt er det et samfunnsproblem, spesielt for barna, at 10.000 bryter ut av ekteskapet hvert år. Spesielt når vi ikke kjenner til årsaken, slik ministeren selv sier. Løsningen på dette er ikke å sende barna i barnehage, slik at familiene får enda mindre tid sammen. Løsningen er å bygge støttetiltak slik at familiene får hjelp til å kjempe seg gjennom de «onde dagene».
Det er en politisk oppgave å styrke familievernet, både for de som trenger mye hjelp og for dem som bare trenger litt hjelp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et samliv er ikke en dans på roser, men staten kan hjelpe til slik at de tyngste dagene ikke blir for tunge.
