Norges KFUK-KFUMs boikottkampanje
Israel som legitim stat beror ikke på boikottaksjoner eller det man mener kommuniserer legitimitet. Israels legitimitet bygger på internasjonale vedtak og lover, og anerkjennelsen staten allerede har fra verdens nasjoner, skriver Eilert L. Rostrup.
Sammen med kirker verden over har Den norske kirke vært tydelig imot investeringer i firmaer som bidrar til å opprettholde Israels ulovlige okkupasjon av palestinske områder.
Kirken har vært mot å handle varer fra bosettingene og bedt om merking av produksjonssted på varer. Dette betyr å boikotte og la være å kjøpe grønnsaker og andre produkter fra bosettinger og ikke kjøpe for eksempel Sodastream-maskiner som lages i fabrikker i bosettinger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Rekordimport av varer fra Israel
Israel vil ikke merke produksjonssted, og dermed kan ikke noe frukt og grønnsaker fra Israel kjøpes.
Dette er økonomiske sanksjoner kirken har vedtatt, men ikke maktet å skape en bred mobilisering på i menighetene. Det er mye ugjort for å omsette kirkens posisjon i konkret handling.
Norges KFUK-KFUMs kampanje tar nettopp sikte på å gi konkrete handlingsalternativer for økonomiske sanksjoner.
Det er okkupasjonen man vil stanse. Organisasjonens ledere er tydelige på at det ikke handler om en delegitimering av staten Israel. Dette sier de klart i kampanjebrosjyren og i brev, trykket i Vårt Land 21. februar:
«Både israelerne og palestinerne har rett til selvbestemmelse innen internasjonalt anerkjente grenser, til anerkjennelse av sitt valgte lederskap og til rettferdig fred med sikkerhet for sivilbefolkningen. Israels rettigheter må opprettholdes».
I denne kampanjen svarer Norges KFUK-KFUM på oppfordring fra palestinsk sivilsamfunn, fra palestinske kirkelige organisasjoner, og fra israelske organisasjoner.
Et fredelig middel for motstand mot okkupasjon er boikott, deinvestering og sanksjoner (BDS) mot Israel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kampanjen går noe lengre enn det Den norske kirke er villig til. Også varer produsert i Israel blir boikottet.
Atle Sommerfeldt hevder i Vårt Land at en slik generell boikott «ikke er et legitimt virkemiddel» fordi det «kommuniserer meget lett at staten Israel ikke er en legitim stat»
Den norske kirke har også fått tilsvarende beskyldninger på grunn av sin mer begrensede boikottposisjon. Kritikken har likevel ikke gjort kirkens boikottposisjon til et «ikke legitimt virkemiddel».
Men ungdom som reagerer og går litt lengre enn det som er formulert i kirkens posisjonspapirer, får vite at deres aksjon er et «ikke legitimt virkemiddel». Selv om begge posisjoner mistolkes og anklages for å ville delegitimere staten Israel.
Om et virkemiddels legitimitet avhenger av om det kan oppfattes å «kommunisere meget lett at staten Israel ikke er en legitim stat», blir konklusjonen avhengig av hvem sin oppfatning som teller.
Det finnes de som mener at nesten all kritikk av det staten Israel gjør står i en historisk sammenheng med Europas grusomme forbrytelser mot jødene gjennom århundrer og med uhyrlighetene i Holocaust.
Israel som legitim stat beror ikke på boikottaksjoner eller det man mener kommuniserer legitimitet. Israels legitimitet bygger på internasjonale vedtak og lover, og anerkjennelsen staten allerede har fra verdens nasjoner.
Den voksende globale bevegelsen for boikott av israelske varer og tjenester sier at den samme legitime stat kan ikke, i tiår etter tiår, fastholde en ulovlig okkupasjon, stadig utvide og øke antallet bosettinger, daglig ta mer land fra palestinere, og ikke vise tegn til å ville avslutte okkupasjonen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og det er legitimt å si klart og tydelig i fra. Storbankene Nordea og Danske Bank gjør det når de boikotter tre israelske banker som er med å finansiere bosettinger på okkupert land.
Bankenes virksomhet rammes også i Israel, ikke bare banktjenester i bosettinger. Det israelske samfunn rammes, for det er ikke én adskilt bosettingsøkonomi og én annen israelsk økonomi.
Og boikott vil med nødvendighet være et kritisk budskap til den israelske stat, for det er staten Israel som vedtar utvidelse av bosettinger, bygging av infrastruktur med veier, strøm og vann for de som ulovlig bor på okkupert område.
Det er umulig å forstå at en boikott av bosettinger er et legitimt virkemiddel, mens en boikott av staten som har ansvar for bosettingspolitikken er et «ikke legitimt virkemiddel».
Begge motiveres av å gi en tydelig melding om at denne politikken ikke godtas, og å øve press på Israel om å endre sin politikk. Men man har kanskje vurdert hensiktsmessigheten i hvor langt man bør gå ulikt.
Når en ungdomsorganisasjon som KFUK-KFUM utfordrer oss til å handle ut fra de posisjoner vi har tatt, enten de er begrensede eller mer omfattende, burde vi svare med å samles i en felles aksjon, og ikke bare markere deres valgte virkemiddel som «ikke legitimt» med en såpass diskuterbar argumentasjon.
Eilert L. Rostrup
Oslo
