SEND INN INNLEGG
Barnesang og bibeltroskap
Del
For­ti­er vi alle spen­nin­ger og ut­ford­rin­ger som lig­ger i det bi­bels­ke bud­ska­pet, syn­ger vi ikke sant om livet. Da blir ikke barne­tro­en sær­lig slite­sterk.

«Syn­ger seg bort fra synd og mi­sjon» lød en tit­tel i gårs­da­gens Vårt Land . Ut­gangs­punk­tet er en ar­tik­kel første­ama­nu­en­sis Irene Trys­nes har skre­vet i boken «Fra for­sa­kel­se til feel­good».

Fors­ke­ren ved Uni­ver­si­te­tet i Agder har un­der­søkt krist­ne barne­san­ger som er skre­vet de siste 40 årene. Tenden­sen er klar: Ly­dig­het, synd og sam­vit­tig­het er borte, mi­sjons­san­ge­ne blir sta­dig sjeld­ne­re og san­ger om bi­bels­ke hen­del­ser for­svin­ner.

Mange for­skjel­li­ge im­pul­ser bi­drar til å forme barne­tro­en. For­kyn­nel­se, le­sing og bønn er ve­sent­lig, men san­ge­ne står i en sær­stil­ling. De er lette å lære uten­at, blir brukt gjen­tat­te gan­ger og kan gi ster­ke fel­les­skaps­opp­le­vel­ser. San­ger vi til­eg­ner oss i ung alder, bærer vi gjer­ne i min­net gjen­nom hele livet. På al­ders­in­sti­tu­sjo­ne­ne sit­ter det mange som hus­ker san­ge­ne de lærte da de var små, selv om de el­lers har glemt det meste.

På denne bak­grun­nen blir det av­gjø­ren­de hva slags san­ger vi lærer som barn - og hvil­ke san­ger vi som voks­ne vel­ger å lære barna. De må i sum for­mid­le et bilde av Gud, men­nes­ket og ver­den som sam­sva­rer med Bi­be­len og klas­sisk kris­ten tro.

Tid­li­ge­re var barne­san­ge­ne et sup­ple­ment til sko­lens kris­ten­doms­un­der­vis­ning, in­klu­dert inn­læ­ring av sal­mer. Nå er for­ut­set­nin­ge­ne end­ret. Gjen­nom of­fent­lig skole og barne­hage får ele­ve­ne ma­gert kjenn­skap til kris­ten tro, og salme­pug­ging er over og ut. Store sam­funns­end­rin­ger har ført til at de fles­te får med seg langt mind­re kris­ten på­virk­ning enn det som var van­lig før.

I en slik kon­tekst er det nær­lig­gen­de å fram­heve Guds god­het, om­sorg og stor­het i barne­san­ger og for­kyn­nel­se i kirke og bede­hus. Når vi har færre møte­punk­ter med mange av barna, blir det enda mer makt­på­lig­gen­de å for­sik­re dem om at Gud vil dem vel. Vi vil jo for all del ikke skape unø­dig frykt eller fram­stil­le Gud på en for­dreid måte. Men vi må vokte oss for å kom­mu­ni­se­re et en­di­men­sjo­nalt guds­bil­de og men­neske­syn. Da ri­si­ke­rer vi i ver­ste fall å for­mid­le mer av en hu­ma­nis­me med kris­te­lig fer­niss enn sann kris­ten tro.

Det er med rette blitt sagt at Bi­be­len er boken som be­skri­ver vår vir­ke­lig­het best. Syn­den for­svin­ner ikke selv om vi tier om den. Men­nes­kers behov for frel­se, både her og under andre him­mel­strøk, be­står uav­hen­gig av hva vi måtte vekt­leg­ge i våre ord og toner. Og dje­ve­len blir ikke borte selv om vi skul­le prøve å over­se ham.

Vi må be om vis­dom til å for­mid­le fyl­den i den krist­ne tro til barna på en kjær­lig måte. Jesus ga oss et strå­len­de ek­sem­pel da han irette­sat­te di­sip­le­ne som ville vise barna bort, og i ste­det tok dem på fan­get og vel­sig­net dem. Mes­te­ren løf­tet fram bar­net er et for­bil­de i til­lit og ekt­het. Det er et pri­vi­le­gi­um å få for­tel­le barn om Jesus og lære dem krist­ne san­ger. De strut­ter av smit­ten­de be­geist­ring og glede, ikke minst når de får gripe evan­ge­li­et.

Men det er et stort an­svar å gi barna en bære­kraf­tig tro. For­ti­er vi alle spen­nin­ger og ut­ford­rin­ger som lig­ger i det bi­bels­ke bud­ska­pet, syn­ger vi ikke sant om livet.

Da blir ikke barne­tro­en sær­lig slite­sterk. Der­for er det vik­tig at vi er nøye med hva slags barne­san­ger vi bru­ker. Det er flott at det ska­pes mye nytt in­nen­for kris­ten barne­kul­tur, men vi må være be­visst på at vi to­talt sett spei­ler bi­belsk tro for barna. Og vi gjør også klokt i å lære barna både sen­tra­le «vok­sen­san­ger» og eldre, so­li­de barne­san­ger.

meninger,universitetet i agder,kristenliv,kirke,bibeltroskap,sang,bedehus,kristen tro,barnetro,barnesang,uia,irene trysnes,salme