Historien må hjelpe oss i kampen mot jødeforfølgelse

Vi må sikre at historien om jødeforfølgelsen blir gjenfortalt og forstått av hver nye generasjon unge i Norge.

Onsdag 27. januar markerer vi nazistenes folkemord på jødene under andre verdenskrig – en umenneskelig urett gjort mot uskyldige mennesker. Dessverre vet vi at ikke antisemittismen forsvant etter krigen. Derfor er det så viktig at vi aldri glemmer. Vi må sørge for at noe lignende aldri skjer igjen.

I romjulen var det premiere på filmen «Den største forbrytelsen». Filmen handler om det som vi senere har omtalt som Krystallnatten, 26. november 1942, da det norske statspolitiet arrangerte massedeportering av jøder til tyske konsentrasjonsleirer. Taxi-sjåførene i Oslo og Akershus bisto i arbeidet.

Etter å ha sett filmen kjente jeg på både sorg og skam. På skolen lærte vi kun om Gunnar Sønsteby og Max Manus og alle landsheltene som stod på for Norge. Det vi ikke lærte var hvor mange nordmenn som bisto nazistene i deporteringen av jødene. Det er et sort hull i vår historie.

Dessverre ble vi ikke kvitt antisemittismen etter andre verdenskrig. Den lever også i dag. Dembra-prosjektet, som fulgte 50 ungdomsskoler og videregående skoler i fem år, viste at «jøde» fortsatt er blant de vanligste skjellsordene blant norske elever.

Og Holocaust-senterets rapport fra 2017 viser at 13 prosent er enige i påstanden at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser» samtidig som at 18 prosent mener at «Jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Det er skremmende holdninger mot et folk og forteller oss at vi fortsatt har en lang vei å gå.

Vi må fortsatt ta lærdom av de forferdelige handlingene under andre verdenskrig for å få bukt med antisemittismen vi fortsatt ser den dag i dag. Vi må sikre at historien om jødeforfølgelsen blir gjenfortalt og forstått av hver nye generasjon unge i Norge.

Derfor er det så viktig med arbeidet til organisasjoner som Hvite busser, Holocaust-senteret og snublesteinene som har blitt lagt til minne om jøder som ble drept under andre verdenskrig. Det minner oss på hatet som rådet, og som fortsatt finnes. Og det minner oss på at vi utrettelig må jobbe for at noe lignende aldri skal skje igjen.

Vi er midt i en pandemi som gjør det vanskelig for årets tiendeklassinger å reise til konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen. Men det betyr ikke at disse reisene er noe mindre viktig. Vi må ikke glemme å fortelle historiene til menneskene som så hjerteskjærende urettferdig mistet livet på måter så grusomme at det nesten ikke er mulig å forestille seg.

Jeg håper foreldre og skolen sammen kan finne alternative måter for å vise årets tiendeklassinger den grusomme historien. Det er viktig at de får høre de sterke historiene og lære om det som skjedde.

Vi må aldri glemme grusomhetene og urettferdigheten som skjedde under andre verdenskrig. Vi kan heller ikke glemme hvordan nordmenn bisto tyskerne med å deportere jøder. Vi må erkjenne at antisemittisme fortsatt finnes i dag og løfte frem de som gjenforteller og minner oss på det som skjedde. Historien må hjelpe oss i kampen mot jødeforfølgelsen.