Norges kall til verdensvid misjon står fortsatt fast

Gud angrer ikke sitt kall og sin nådegave, og han har ikke gitt opp Norge eller glemt oss!

Da Olav Den Hellige nærmet seg Norges grenser for siste gang, før slaget på Stiklestad, fikk han et syn. Olav sa til biskopen som fulgte ham:

«Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag i dette landet, og så fikk jeg et syn; jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både fra land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vidt som verden er.»

Biskopen sa at «dette synet var hellig og stort og merkelig».

At nordmenn har sett utover i nasjonene og hatt utferdstrang vitner både vikingetiden og sjøfartshistorien vår om. Vi har reist til fjerne himmelstrøk av både eventyrlyst og for økonomisk vinnings skyld.

Norske vikinger grunnla Dublin på 800-tallet, og reiste til Konstantinopel for å tjene den kristne keiseren der som leiesoldater på 900- og 1000-tallet. Olav den Hellige var med til Spania i sin ungdom. Leiv Eriksson dro til Grønland og derfra til Vinland på det amerikanske kontinentet.

En tredjedel av Norges befolkning utvandret senere til USA, i siste halvdel av 1800-tallet. De om lag 800 000 nordmennene har nå fire og en halv million etterkommere, nesten like mye som Norges befolkning.

På slutten av 1800-tallet var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon, med over 60 000 sjømenn. Kronen på verket av norsk utferdstrang ble lagt i 1895 da Nansen og Johansen nådde Nordpolen, og femten år senere da Amundsen vant kappløpet til Sydpolen.

Man kunne tenke at Olav Den Helliges syn, som gikk fra Norge til jordens ender, ble virkeliggjort gjennom alt dette. Likevel tror jeg synet handlet om noe mer enn eventyrlyst og økonomisk vinning.

Gud har skapt Norge til å eksportere mer enn bare olje og fisk, enda så nyttig det kan være for verden. Det mest dyrebare han har betrodd oss er Guds Ord, og det er dette vi fremfor alt skal sende til jordens ender.

I helgen hadde vi samtaler og bønn blant ulike bønneledere i landet, ut fra visjonen om at Guds ild skal gå ut fra Norge til nasjonene: «Jeg så, og se! – en stormvind kom fra nord, en stor sky og flammende ild». (Esekiel 1,4)

I syner og drømmer som mennesker har fått fra ulike steder i verden, går det stadig igjen at Guds ild skal brenne i Norge, spre seg til nabolandene og utover kontinentet. Denne strømmen av ild går like tilbake til Jerusalem.

Vi tror vi må gjøre som Paulus sa til Timoteus, å stride ved de profetiske ordene som er gitt oss. Det ligger et sterkt kall til bønn i denne tiden.

Vi skal be og aktivt fremme evangeliet om Guds rike. Det kommer til uttrykk i menneskers frelse på det personlige plan, og i rettferdighet, fred og glede på samfunnsplanet.

Norsk politiske liv skal se en rettferdighetens kilde bli gravd opp igjen for å gjøre ende på menneskehandel og fattigdom i både Norge og nasjonene.

Forsoningsarbeid skal også komme høyere opp på agendaen, for å bringe mennesker sammen i en urolig verden hvor motsetninger mellom folkeslag ser ut til å øke.

Det trengs troende som er villige til å bli reformatorer på det samfunnsplanet, både nasjonalt og internasjonalt.

Vi tror også at det ligger en innhøstning foran oss av mennesker som vil ta imot Jesus som sin frelser og Herre, både i Norge, Norden, Europa og blant folkeslagene. I Midtøsten er høsten stor!

Dersom vi ber og handler ut fra dette som vi opplever er Guds vilje, så kan Gud selv virke med og stadfeste forkynnelsen av evangeliet med sine tegn og under. Hvis vi derimot sitter passive og venter på at ett eller annet skal skje, så overlater vi utviklingen til andre krefter.

Vi er kalt til å være Guds medarbeidere i bønn, evangelisering og samfunnstransformasjon. Når Gud driver arbeidere ut til sin høst, kan vi svare «her er vi, send oss!», enten han kaller oss til vårt eget land, eller til folkeslagene langt borte.