Fotball – mer enn et spill med ball

Den serbiske treneren sa: «Jeg tror på Gud, og jeg tror at Gud vil hjelpe oss med å stoppe Erling Haaland.» Ordene hans gikk i oppfyllelse.

Det har blitt bevist mange ganger at fotball er «det viktigste av alle uviktige ting i verden». Fotball er mer enn bare et spill med ball. Dette er en spesiell type kunst der individer som spiller fotball (dessverre ikke alle) i kollektiv inspirasjon reflekterer klarhet, kreativitet, kampkraft og fremfor alt ridderlighet.

Overalt på planeten løper barn etter ballen og fantaserer om at de en dag vil bli fotballproff – som Cristiano Ronaldo, Lionel Messi, Mohamed Salah, Kylian Mbappé, Martin Ødegaard, Erling Braut Haaland, Mohamed Elyounoussi, Nemanja Matic, Aleksandar Mitrovic, Sergej Milinkovic-Savic ... – beundret av fans over hele kloden.

Det har også blitt bevist mange ganger at fotball kan regissere dramaer som er verdige å sammenligne med Hitchcock-thrillere og Bergman-filmer som diskuterer viktige eksistensielle spørsmål.

For eksempel, i forrige uke, på torsdag 8. oktober, viste NRK1 i programmet Supernytt et innlegg som omhandlet den kommende kampen mellom Norge og Serbia. Innlegget ville gått nesten ubemerket hvis serbiske fotballspillere ikke hadde blitt presentert som aggressive bøller som bruker skitne triks på fotballbanen for å vinne.

Se innlegget hos NRK Supernytt her.

Dessverre for de unge journalistspirene gav Serbias landslag vertene sine en leksjon i fotballspill den samme kvelden. Uten skitne triks, uten aggresjon, med mye kunnskap, vilje og ferdigheter, feiret de serbiske spillerne i Oslo med resultatet 2: 1 og gikk videre til å møte landslaget til Skottland i Beograd. Vinneren av den play-off kampen vil kvalifisere seg til neste EM, planlagt i 2021.

For de unge journalistene i Supernytt-redaksjonen er det dessverre et ødeleggende faktum, mer enn selve innlegget, at de helt i begynnelsen av sin journalistiske karriere får feil instrukser fra sine eldre og overordnede kollegaer. Det er illusorisk å tenke at denne videoen er frukten av deres ungdommelige kreativitet, og at noen andre ikke var involvert med på å lage nyheter om «aggressive serbiske fotballspillere», som forresten ikke er (i noe mindre eller større grad) mer aggressive enn sine kollegaer fra hvilket som helst annet landslag.

Det er tross alt aggressive scener på norske baner, for ikke å snakke om det søramerikanske temperamentet, og de like temperamentsfulle og ofte aggressive spanske, italienske, greske, svenske, danske, franske, tyske, engelske og andre fotballspillere. Det er rett og slett slik at når dommeren markerer at kampen har startet, stiger adrenalinet blant spillerne på banen for hvert minutt som går, og ofte manifesterer adrenalinet seg på en litt røffere måte. Og det å snakke bare om serbere som «aggressive på banen» er ekstremt usmakelig, selv når det «unnslipper» barnejournalister i et tilsynelatende ubetydelig program, som Supernytt.

***

At fotball er mer enn et spill, viser den neste hendelsen som jeg ønsker å skrive noen få linjer om. Hendelsen har fått sin plass i historien som seier for fornuft og kjærlighet over hat og dumhet, og hvor den 1. verdenskrig (Den store krigen) på den mest fantastiske måte ble avbrutt minst to dager av hendelsens deltakere.

Denne begivenheten, der fotballen viste seg å være et spill som knytter mennesker sammen, er uløselig knyttet til en stor kristen høytid, Kristi fødsel, og fant sted i slutten av desember 1914, i nærheten av byen Ypres, som ligger vest i Belgia.

Det regnet veldig tungt de desemberdagene i 1914 i nærheten av Ypres. Og, det var ganske kaldt. I skyttergravene sto fiendene overfor hverandre, det var tyskere fra Leipzig og britiske soldater fra Warwickshire fylke, fra det samme fylke hvor Stratford befinner seg, stedet der den berømte William Shakespeare ble født og vokste opp. Men, det var lite i de desemberdagene som var strålende, enda mindre positivt. Det var mange drepte soldater på begge side, vannet i skyttergravene sto over knehøyde, og kulden uutholdelig.

Da, på dagen den 24 desember 1914 skjedde det noe «rart». Det var Juleaften, en høytid som soldater på begge sider av frontlinjen hadde ventet på, samtidig som de mintes hvordan disse juledagene var da de feiret dem med sine kjære. Fra en grøft, fra en fyr fra Leipzig hørtes en høy stemme på engelsk: «Hei, er dere fra Warwickshire?».

Litt forvirrede britiske soldater, på en Juleaften som ikke var helt som vanlig, tiet og ventet lydløst på hva som skulle skje videre. Ingen kikket, fordi snikskyttere tok ikke pause på juleaftens skumring.

«Er dere fra Warwickshire?», spurte tyskeren igjen.

«Kom og se», svarte en engelskmann.

For første gang siden den Første verdenskrigen startet, begynte alle å le i skyttergravene.

«Det er høytid nå. Hvis du vil, la oss møtes halvveis, uten våpen. Og ikke glem å ta med deg sigarettene», utbrøt tyskeren.

Først kom det ikke noen ut av skyttergravene, men menig Gregory spurte kaptein Hamilton om han kunne gjøre det – å treffe tyske soldater i ingenmannsland.

«Gå, men på egen risiko», sa kapteinen.

Da kaptein Robert Hamilton senere husket de første trinnene, beskrev han dem i brevet som følger:

«Gregory gikk over grøften, kom halvveis fra oss til dem og ropte: 'Vel, her er jeg, hvor er du?'. De ropte på ham for å komme litt nærmere, og det gjorde han. Foran ham så han plutselig to tyskere. De var ubevæpnet. Men bak dem var den tredje, med en hagle som pekte mot Gregory. Typisk tysk. Og Gregory var ubevæpnet og alene. Typisk britisk. Så byttet de sigarer, og da han kom tilbake, fortalte han meg at han hadde fortalt dem alt om styrken vår. Vi lo. Vi stoppet da han sa at offiseren deres ville se meg. Vi ropte (til hverandre) i en periode og vi var enige om å møtes ved daggry, i ingenmannsland», skrev Hamilton.

Løytnant Kurt Zehmisch, på den andre siden av slagmarken, beordret tyskerne til ikke å skyte en eneste kule i julehøytiden, bortsett fra i nødvendig selvforsvarssituasjon. Han var lærer før krigen begynte, og hadde unge menn rundt seg og prøvde å passe på dem som på barn i skolen. Og barna elsker Jul, selvfølgelig.

På den andre siden av fronten, var det stillhet. Mens de ventet den morgenen, visste de ikke nøyaktig hva som skulle skje på den dagen de alltid hadde elsket, men Warwickshire-guttene begynte langsomt å stikke hodene over sandsekkene. En etter en kikket de ut og så at skyttergravene over gaten begynte å fylles med gjenstander. Stearinlys her, brettet papir der, treet i midten, så lysene på treet og rundt sandsekkene. Det var høytid på begge sider. Til og med tyskerne sang og spilte – «Stille natt, hellig natt». Britene, typisk britisk, svarte med – «God save the king!». Men snart ble det bare hørt kun julesanger på hver side av fronten.

Ved daggry, på selve Juledagen, møttes ikke bare kaptein Hamilton og hans tyske kollega. Soldater kom også ut. Den første avtalen var å hente likene i løpet av festdagen. Noen av dem hadde vært der i nesten seks uker. Tobakksutveksling begynte også. Én lubben mann fra Leipzig ga en hel pose tobakk for en engelsk biff. Og så kastet en av britene ut en ball fra grøften. Rett inn i mengden.

Det skulle ikke mer til før de begynte å spille fotball. Engelskmenn gjorde sitt mål fra ryggsekker og luer. Tyskerne brukte sine berømte hjelmer «pigghjelm» med pigg på toppen, også kalte – «pikkelhjelm».

Selvfølgelig, spiller det ingen rolle hvem som vant. For fans av statistikk skal Warwickshire-guttene ha sluppet inn tre mål og skåret to. Julen forløp uten krig på den delen av fronten, med fotball i «ingenmannsland», med utveksling av postkort, mat, og suvenirer. Og, med en hårklipp av svorne fiender for en pakke sigaretter.

Men en kilometer til venstre og en kilometer til høyre derfra, raste krigen, selv på den gledelige juledagen. Men overkommandoen ble ganske rasende da de hørte om dette – «avbruddet i krigen». De forbød at noe slikt skulle skje igjen.

Og det skjedde ikke igjen. Aldri og ingensteds. Ypres har også gitt navn til sennepsgass (Yperite), fordi det var her i 1917 at sennepsgass ble brukt for første gang. Hundrevis døde i smerte, med blemmer på hud og lunger, akkurat der tyske og britiske soldater, den 25. desember 1914, både sang julesanger og spilte fotball sammen.

Det som den berømte Shakespeare fra Warwickshire ville sagt i «Kong Lear»: «Når vi blir født, gråter vi for at vi er kommet til denne store scene av dårer».

Kaptein Hamilton overlevde sennepsgass-massakren fordi han ble fjernet fra frontlinjen da hørselen ble nedsatt. Og lærer Kurt Zemich var heller ikke der. Ved et mirakel var det ikke mange av deltakere i den mest uvanlige fotballkampen i historien som døde på dette forferdelige stedet da sennepsgassen yperit ble kastet. Selv om de bare for en dag rømte fra krigsgalskapen, inn i sin egen lyse og barnslig verden, har (de) fått en plass i historien ...

***

.Til slutt vil jeg bare minne om en uttalelse fra treneren til det serbiske landslaget, Ljubisa Tumbakovic. På en pressekonferanse dagen før kampen på Ullevål stadion, på spørsmål fra journalister om hvordan han kommenterte uttalelsen fra Dragoslav Stepanovic – en serbisk ekspert som har vært til stede i tysk fotball i mange år – om at bare Gud kan hjelpe serbere å stoppe Haaland, svarte den serbiske treneren ekstremt rolig: «Jeg tror på Gud, og jeg tror at Gud vil hjelpe oss med å stoppe Haaland.» Ordene hans gikk i oppfyllelse. Med råd til spillerne sine om å oppføre seg ridderlig på banen, om å spille fast, men uten å ville skade motspillerne, kom Serbias landslag ut på banen på Ullevål stadion med en eneste intensjon – å utkonkurrere sine motstandere.

Deres spill, oppførsel på banen, så vel som deres redelige jubel over seieren på slutten av kampen, tror jeg var nok for å gjøre redaksjonen til NRK1 og journalistene i Supernytt-redaksjonen i det minste i et øyeblikk flau over innlegget om «aggressive serbere», som de publiserte 2-3 timer før kampstart. La det være en leksjon og en advarsel til dem om å tenke seg godt om i fremtiden før de «ser flisen i sin brors øye, men legger ikke merke til bjelken i sitt eget øye». (Matt 7: 3)