«Be for dem som forfølger dere»

Hvordan er det å be for forfølgerne når de befinner seg i nabolaget eller til og med i eget hus?

Bergprekenen er grunnleggende kristen undervisning. Jesus sier til disiplene sine: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.»

Det er sterke ord. Men enkle er de ikke. I muslimske land opplever kristne forfølgelse, hat, forbannelse og diskriminering. Forfølgelsen kan komme fra staten, samfunnet, familien og radikale islamister.

Den muslimske fastemåneden Ramadan går mot slutten. Kristne over hele verden har bedt for muslimer. I trygge Norge har vi bedt for dem. Kristne som blir forfulgt, ber også.

Men hvordan er det å be for forfølgerne når de befinner seg i nabolaget eller til og med i eget hus? Vi må be sammen med våre søsken.

I en bønneguid som Åpne Dører, Frontiers og andre organisasjoner laget for Ramadan, ble vi kjent med ulike grupper muslimer, både som folk og de ulike retningene innen islam. Slik får vi hjelp til konkret og kunnskapsbasert bønn.

Fra et kristent perspektiv er det to aspekter som trer fram under Ramadan. Det ene er de mange vitnesbyrdene om muslimer som møter Jesus.

Ramadan er tid for bønn. Muslimer lengter etter nærhet til Allah og velsignelse over seg selv og sine familier. Kristne ber om at de skal få møte den ene sanne Gud.

Men det er også et annet fenomen knyttet til Ramadan. Radikale islamister egger til jihad for å ære Allah og utbredelse av islam, «dawah».

På nettsiden www.thereligionofpeace.com ble det nylig publisert en oversikt over islamistisk vold mot kristne i perioden 2001 til og med 20. april 2020. Studerer en informasjonen nøye, vil en se at mange terrorangrep skjer i tilknytning til den islamske fastemåneden.

Informasjonen fra www.thereligionofpeace.com bekreftes, utdypes, debatteres og forklares av mange andre kilder, som The New Humanitarian, East African Center of Law and Justice (EACLJ) i Nairobi og Åpne Dører (Open Doors)/World Watch List.

Et bilde tegner seg. I perioden etter 2001 skjedde de fleste terrorangrep i Indonesia, noe færre i Pakistan og Egypt, og få i Afrika. Beveger en seg ti år fram i tid, er det Midtøsten og Egypt som dominerer, men en ser også en økning i Afrika sør for Sahara, spesielt i Nigeria og i Somalia og Kenya.

De siste årene er imidlertid bildet et helt annet. Antall store og små terrorangrep er mye høyere i Nigeria enn i andre land. Det er trist å registrere at flere andre land i regionen følger etter.

Det gjelder Mali, Niger, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikk Kongo, Kamerun, Burkina Faso og senest Guinea. Også lenger øst og sør, i Uganda, Kenya, Somalia og Mosambik, skjer islamistisk terror og vold. Vest i Afrika er den al Qaida-tilknyttede gruppen AQIM (al Qaida i Maghreb) aktiv.

I noen av disse landene er kristne en minoritet (som Mali, Niger og Burkina Faso), i andre land er det omtrent like mange kristne som muslimer (som Nigeria), og i den siste kategorien er kristne en stor majoritet, opp til 80-90 prosent (som Uganda og Kongo).

Radikal islamisme og voldshandlingene arter seg på ulike måter. I noen land står myndighetene sentralt eller regionalt for radikal islamisering.

Sudan er et eksempel på en stat der regjeringen under ledelse av al Bashir prøvde å islamisere landet med hard hånd. Sharia gjaldt, og det ble ført jihad mot kristne folkegrupper som ikke lot seg islamisere.

I Nigeria er bildet sammensatt, men det er åpenbart at det finner sted både politiske, ideologiske og voldelige forsøk på å islamisere landet. Abuja-erklæringen av 1989, vedtatt av OIA (organisasjonen for islam i Afrika), presenterte en plan om å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. To år senere (1991) kom en uoffisiell Abuja-erklæring som er mye mer «islamistisk».

Islamske ledere oppfordrer til innsats for islam («dawah»), og det er betydelig rekruttering til radikale grupper. En av de mange nye terrorgruppene i Burkina Faso kaller seg «Ansar ul islam» - «venner av islam».

12 av Nigerias nordlige delstater har innført sharia selv om det flere steder er en betydelig kristen minoritet. Den radikale islamismen kjenner ikke vanlige demokratiske regler og ivaretar ikke minoriteters rettigheter.

Den gruppen flest kjenner til i Nigeria, er Boko Haram. Det som begynte som en bevegelse mot korrupsjon, har endt opp som en av verdens mest voldelige jihadistgrupper.

En fraksjon innen Boko Haram kaller seg IS i den vestafrikanske provins (ISWAP). Nigerias regjering lovet å bekjempe Boko Haram. Det har den ikke klart eller villet, noe myndigheten i nabolandet Tsjad anklager Nigeria for. Også Niger, Tsjad og Kamerun opplever Boko Harams terror.

Men den mest dødelige islamske gruppen i Nigeria de siste årene har vært fulaninomader. Offisielt heter det at når fulaninomadene begår vold mot kristne fastboende bønder, er det en kamp om land.

Men både kirken i Nigeria, Åpne Dører og mange andre organisasjoner beskriver det som jihad mot den kristne befolkningen, ved siden av det sosioøkonomiske aspektet. Organisasjonen Jubilee Campaign beskriver det som etnisk rensing.

Jeg har fulgt med på nettsidene til flere kirkesamfunn i Nigeria, blant annet Evangelical Church Winning All (ECWA) og Christian Association of Nigeria (CAN), og det er ikke tvil om hva kristne nigerianere oppfatter dette som, nemlig jihad.

Vi nevnte Burkina Faso. En muslimsk predikant fra fulanifolket begynte i 2016 å rette sterke angrep mot uretten i landet. Han fikk en stor tilhengerskare, og da det utviklet seg til vold og terror, var det straks mange unge som sluttet seg til.

Landets navn forteller at det er et folk med forbrødring mellom ulike etniske og religiøse grupper, og slik har det vært lenge. Det sufimuslimske flertallet har levd i fred med kristne og animister. I løpet av et par år er denne idyllen forvandlet til kaos og intern flukt av enorme dimensjoner.

Den sentralafrikanske republikk har i flere år vært rammet av opprør og terror. Det begynte med den islamske Seleka-bevegelsen. Fra nordøst beveget den seg sørover mot hovedstaden Bangui.

Underveis terroriserte den befolkningen. Animister og delvis kristne organiserte seg i en motstandsbevegelse, anti-Balaka. Både den romersk-katolske og de protestantiske kirkene gjør det de kan for å hindre vold og gjengjeldelse og skape forsoning, men det er utfordrende.

Også Den demokratiske republikk Kongo og Mosambik opplever kristne ekstrem terror fra islamistgrupper, selv om det geografisk og i antall er mer avgrenset.

I Uganda er jihad mer et familiefenomen. Når en eller noen i familien vender seg bort fra islam og blir kristne, griper den muslimske familien inn. Jihad kan bestå i angrep med syre, frihetsberøvelse som for eksempel å stenge apostaten inne uten vann og mat, forgiftning eller annen form for drap, nedbrenning av hjem mens konvertittene sover osv.

Jihadistene i Al Shabaab har to strategier, én i Somalia og i flyktningeleirer der antall kristne er lite og en annen når de angriper i Kenya der antall kristne er høyt.

Strategien inne i Somalia og i flyktningeleirer i Kenya er å finne enkeltpersoner og familier som i hemmelighet har forlatt islam og blitt kristne, har en bibel, ber til Jesus eller samles i små husmenigheter, for å drepe dem på stedet eller henrette dem offentlig. Familie- og klanstrukturer støtter opp om denne tenkningen. Apostasi og konvertering betraktes som forræderi.

Angrepene utført av al Shabaab i Kenya har en annen karakter. Eksempler er angrepet mot universitetet i Garissa i 2015 der 147 kristne studenter ble drept, mange angrep mot kirker øst i landet der mange er drept og såret, angrep på busser der kristne henrettes og muslimer går fri osv.

Mens de fleste afrikanske land sør for Sahara har en kirkehistorie som ikke er mer enn et par hundre år gammel, har kirken i Etiopia røtter tilbake til urkirkens tid. Men i noen regioner er også den muslimske befolkningen betydelig. Der kristne er i minoritet opplever de forfølgelse fra muslimer.

Alle statistikker og prognoser peker i én retning: Kirken vokser sterkt i denne delen av Afrika. Et stort antall muslimer konverterer til kristen tro. Det bekreftes av islamske ledere.

Afrika er ikke i ferd med å gjøres om til et islamsk kontinent, slik Organisasjonen for islam i Afrika (OIA) har som mål. I stedet er Afrika i ferd med å bli kontinentet med flest kristne. Kirkeveksten er særlig stor der forfølgelsen fra islam er sterkest.

Sammenligner vi med den kristne vekkelsen og den islamistiske terroren mot kristne i Indonesia de siste tiårene av 1900-tallet, er parallellen slående. Det var en tid med stor kristen vekst, og det fortsetter.

Der det er kristen vekst ikke minst ved at muslimer konverterer til kristen tro, er også forfølgelse av kristne stor. Derfor er ikke forfølgelsen et signal om at den kristne kirke holder på å gå under, men heller et signal om dens vitalitet.