Krise uten sikkerhetsnett

Behovet for langsiktig bistand vil være stort fremover.

Verden står stille. Vi følger situasjonen fra time til time, bekymrede og engstelige for hvordan mennesker og samfunn rammes av viruset. Vi kjenner alle på hvor krevende det er å håndtere situasjonen her i landet.

Mange land i Afrika er ennå ikke like hardt rammet som oss. Men de har satt i gang tiltak for å forhindre smitte og forbereder seg etter beste evne.

Mange er svært bekymret for at det kommer til å bli alvorlig når viruset rammer Afrika for fullt. Mens andre spør seg om verdensdelen vil takle viruset bedre enn fryktet, deriblant forsker Ketil Fred Hansen i et innlegg i Bistandsaktuelt.

Uansett er situasjonen at svært mange bor tett og i små boliger av dårlig kvalitet. Det er stor fattigdom og mangelfullt helsevesen. Mange mennesker har tilleggssykdommer og nedsatt immunforsvar.

Samfunnsstrukturene er svake. Det er ikke mulig å gjøre som i Norge, å stenge ned alle aktiviteter og samlinger og isolere mennesker hjemme.

Tiltak er viktig for å hindre smittespredning, men tiltakene kan ramme menneskene i Afrika hardt. Forrige uke advarte Åslaug Haga, assisterende visepresident i landbruksorganisasjon IFAD, mot katastrofale ringvirkninger for småbønder og fattige i sør.

Lokale bønder rammes hardt av tiltakene som er satt inn for å stoppe korona. Landbruksprodukter når ikke fram til markedene og blir liggende å råtne, i stedet for å nå ut til folk som har behov for mat. Det kan komme en sultkatastrofe i kjølvannet av koronatiltakene.

Jeg er også bekymret for barns skolegang. Hele ni av ti barn i skolepliktig alder møter nå stengte skoledører, ifølge Redd Barna. Skolestengningene under ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014–15, førte til at mange fattige barn ikke kom tilbake på skolen etter krisen var over. Dette er kritisk i samfunn med høy analfabetisme.

Skolegang øker muligheten til utdanning, jobb og et bedre liv. I tillegg øker risikoen for vold i hjemmet med stengte skoler og foreldre som ikke er på jobb, noe det er uttrykt bekymring for også her i landet. Stengte skoler øker ulikhetene.

Mange arbeidstakere i Norge er henvist til hjemmekontor, og noen velger å holde seg hjemme for å unngå smitte. Vi opplever permitteringer og at en del mister jobben. Heldigvis har vi i Norge et sikkerhetsnett.

Vi har arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp. Regjering og storting setter inn ekstraordinære tiltak, slik at folk ikke rammes for hardt økonomisk. Denne type sikkerhetsnett er fraværende i fattige afrikanske land.

Realiteten er at mange må ha inntekt for å livnære seg og familien, virus eller ikke. De har ikke råd til å ta hensyn til smitterisikoen. Dette gjør at de utsetter seg selv og egen familie for smitte, og det kan sette fart på spredning i lokalsamfunn og byer.

Ulikhetene vil tre tydeligere frem når viruset når de fattigste landene. Sult øker, fattigdom øker, konfliktnivået øker og etniske konflikter kan blusse opp.

I noen land kan tiltakene som settes inn misbrukes av myndighetene nasjonalt og lokalt til å tilta seg større makt, øke voldsbruken, undertrykke befolkningsgrupper, og korrupsjonen kan øke. Noen av disse tendenser ser vi også andre steder i verden. Stefanusalliansen har påpekt at krisen kan misbrukes for å begrense religiøse minoriteter og føre til brudd på menneskerettighetene.

Etter 11. september førte frykten for terror til omfattende forfølgelse av religiøse minoriteter i noen områder, og mange frykter at det samme kan skje i forlengelsen av denne krisen.

Det har vært antydet at Covid-19 er et «rikmannsvirus». Sannheten er at viruset rammer alle, men som alltid vil de fattigste landene med dårligst forhold og svakest helsevesen rammes hardest. Konsekvensene av koronakrisen og av tiltakene som settes inn, vil kunne prege fattige samfunn i lang tid fremover.

Behovet for langsiktig bistand vil være stort fremover. Jeg er glad for at utviklingsminister Dag Inge Ulstein så tydelig peker på de enorme utfordringene fattige land står overfor og hvor viktig det er at Norge øker bistanden.

Misjonsorganisasjonene og kirkene som er medlemmer i Digni spiller allerede en viktig rolle i langsiktig bistand og klare til videre innsats straks verden starter opp igjen.