Verden er en landsby

For alt vi vet, er det en helt ny verden vi nå er på vei inn i. Men vi vet at fattigdomsbekjempelse vil være viktigere enn noen gang i kjølvannet av dette. 

Torsdag 12. mars, få timer før det den norske regjeringen varslet de mest inngripende tiltakene i fredstid, snakket jeg med en kollega på Sri Lanka. Der var tredje tilfelle av koronasmitte identifisert, og det ble satt i gang strenge restriksjoner umiddelbart.

I Uganda skjedde det samme en ukes tid senere, da de første smittetilfellene kom. Alle skoler og universiteter ble stengt, og kort tid etter annonserte presidenten full «lock-down». Sør-Sudan stengte sine grenser lenge før det var bekreftet noen smittede.

Mange av verdens fattigste land har vært svært tidlig ute med koronatiltak. De har helt andre forutsetninger for å håndtere en slik krise enn her i Norge. Enorme utfordringer står i kø allerede, som dårlig infrastruktur, uro og konflikt, sultkatastrofer og dårlig utbygd helsevesen.

De må gjøre alt for å unngå flere katastrofer. Sør-Sudan har kun fire respiratorer til sine 11 millioner innbyggere. I Burkina Faso, Mali og Niger er politisk konflikt allerede et stort problem, og myndighetene mangler kontroll over store deler av landet.

I skrivende stund har fortsatt ikke den formelle statistikken over antall smittede skutt i været i landene vi jobber i, selv om man må regne med store mørketall. Det er lite testkapasitet og oversikt, men vi håper tiltakene – som utgjør en stor belastning for befolkningen – har hatt effekt.

Det største problemet for mennesker i fattige land er å få tilgang til mat når det er portforbud uke etter uke, og når myndighetene ikke har klart å planlegge for matforsyninger.

I mange land er det i tillegg vanskelig å koordinere de strenge restriksjonene godt nok. Hvordan holde avstand når du allerede bor tett på andre mennesker, under svært kummerlige forhold?

I Bangladesh – med nærmere 165 millioner innbyggere - meldte våre kolleger om fullt kaos da regjeringen beordret portforbud, og tusenvis av arbeidere i hovedstaden Dhaka måtte komme seg hjem til landsbygda.

Samtidig kom også mange hjem fra arbeid i India, som følge av portforbudet der. Mange av disse menneskene lever fra dag til dag på løsarbeid. Ordet «hjemmekontor» er som en dårlig vits. «En krise er i sikte», skrev vår kollega fra Bangladesh på e-post.

Midt oppi dette har det vært både rart og godt å kjenne på nærheten. Hele organisasjonen vår – ansatte i Norge og våre lokalt ansatte i Asia, Vest-Afrika og Øst-Afrika – har sjeldent vært mer frakoblet hverandre.

Samtidig føles vi nærmere enn noen gang. Ikke bare takket være gode digitale løsninger, men også fordi vi på en eller annen måte nå opplever det samme.

Dette er noe vi står sammen om. Og når vi selv kjenner på kroppen hva denne krisen gjør med oss i Norge, kan vi lettere forestille oss hvordan dette rammer de fattigste landene.

Her mangler sikkerhetsapparatet og de nasjonale krisepakkene som sikrer befolkningen i krisetid, og man risikerer å stå på bar bakke fra én dag til en annen.

At verden er en landsby, ser vi tydelig disse dager. Uavhengig av antall smittetilfeller, kjenner alle på konsekvensene av denne globale pandemien som begynner å vise seg dag for dag. Skyhøy arbeidsledighet blir en stor utfordring.

Det samme blir det høye antallet barn og unge ute av skolen – i områder hvor det kan bli vanskelig å få dem tilbake på skolebenken igjen. Mer enn noen gang må det internasjonale samfunn trå til for de aller mest sårbare.

Vi vet ikke hva de neste ukene vil bringe. Det er så mye vi ikke vet om denne pandemien, og ikke minst om virkningen av tiltakene. Men vi vet at den globale krisen vil påvirke måten vi jobber på i Strømmestiftelsen.

Dette vil prege arbeidet vårt med å bekjempe fattigdom globalt i lang, lang tid – lenge etter at koronakrisen har lagt seg. Vi vil måtte gjøre endringer.

Vi må tenke ut av boksen. For alt vi vet, er det en helt ny verden vi nå er på vei inn i. Men vi vet at fattigdomsbekjempelse vil være viktigere enn noen gang i kjølvannet av dette.

Og vi ser hva vi har å lære av våre kolleger og medmennesker i prosjektene våre. Mange har opplevd store kriser. Men de har kommet seg på beina igjen. Dette skal vi klare – sammen!