Iran: Kampen for håp i koronaens tid

For kristne menighetsledere som soner lange fengselsstraffer er situasjonen prekær

For en uke siden feiret både Iran og andre land i regionen Newroz, nyttår. Vanligvis er dette en stor fest over mange dager, og våren ønskes velkommen sammen med familie og venner.

Nå er mange svært usikre på hva det nye året vil bringe. Det kommer i en rekke av år med ekstreme prøvelser. Sanksjoner har lammet økonomien og det har vært store protester mot myndighetene.

Demonstrasjonene i vinter ble slått brutalt ned, og folks tillit til sine ledere har lenge vært på et bunnivå. Korona-viruset har gjort situasjonen enda mer prekær. Iran er et av de aller verst rammede landene i verden.

Mange iranere stoler ikke på at myndighetene gir riktig informasjon verken om omfanget av smitte, eller at de riktige tiltakene settes inn.

For kristne menighetsledere som soner lange fengselsstraffer er situasjonen prekær. FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Iran har bedt om løslatelse av alle samvittighetsfanger for å redusere potensiell spredning av viruset.

Irans rettsvesen har rapportert at så mange som 83 000 fanger som soner kortsiktige dommer, er midlertidig løslatt.

Men fire menighetsledere som soner dommer på over ti år hver, har blitt nektet løslatelse. Familiene deres lever i frykt for at de nå skal rammes av koronaviruset i fengselet, uten rett til helsehjelp.

For andre i Iran er det mer apati og følelsesløshet som preger dagene nå. Pars teologiske senter er en av Stefanusalliansens partnere som jobber for å styrke huskirkene i Iran.

De er i tett kontakt med et bredt nettverk av ledere og studenter, som forteller at mange iranere ikke klarer å ta inn over seg hvor alvorlig koronasituasjonen faktisk er.

Pars-leder Mehrdad Fatehi forteller at på grunn av det ekstreme sosiale og økonomiske presset de siste årene, er mange iranere blitt «følelsesløse» og «apatiske».

– Vi i Pars befinner oss i en tilstand av sjokk og klage. I Klagesangene blir vi påminnet om betydningen av håp. Noen sier at håp er den glemte dyden i vår tid. Andre har sagt at vi lever i en tid med redusert håp, eller, kanskje mer nøyaktig, feilrettet håp. Håp er en gave som Gud gir oss, men det er også en dyd som må dyrkes, pleies og praktiseres, sier Mehrdad Fatehi.

- Hvordan kan vi være med på å spre håp, leve ut håpet, i en verden som både sulter etter det og tviler på at det eksisterer? Spørsmålene Mehrdad stiller gir gjenklang hos kristne både i Iran og resten av verden.

Og han fortsetter: – Det er mye som er usikkert nå. Men vi er fast bestemt på, nå mer enn noen gang, å oppdra et fellesskap av ledere som kan være bærere av håpet inne i Iran, som vitner om Jesus som selv er vårt Levende håp.

Takk til dere som er med og husker på kristne i Iran i bønn, både for de i fengsel og de som trassig holder håpet levende.