SEND INN INNLEGG
ANSVAR: Nå som mennesker komme
...
ANSVAR: Nå som mennesker kommer til å bli mer åpne for de store spørsmålene, må vi ikke se det som en mulighet for oss til et misjonsraid. Vi er ikke gitt en mulighet, vi er pålagt et ansvar - et kall, skriver Kristian Lande. Foto: Adobe Stock
meninger
Ansvar – gitt oss for en tid som denne?
Del
Vi er ikke gitt en mulighet, vi er pålagt et ansvar - et kall.

Oppgitt. Redd. Sint. Utålmodig. Bekymret. Rastløs. Koronaviruset bringer frem forskjellige reaksjoner i oss.

Noen kommer av gode grunner, andre ikke. Felles for dem er at de avslører det som ligger under. Hva er jeg, og vi, bygd på?

Det kan være smertefullt å oppdage, men det er også en stor mulighet. For måten vi velger å respondere på nå som vi er midt opp i krisen, vil avgjøre hvordan vi som enkeltmennesker, kirker og samfunn ser ut når krisen er over. Endringer blir det. Hvilke?

Jeg er i karantene, forkjølet som jeg er. Har ikke møtt andre enn kone og barn de siste 13 dagene. Permittert fra taxijobben. Fremdeles delvis i funksjon som misjonsarbeider. Men kort sagt; jeg har mindre å ta meg til. Plutselig har jeg fått tid til å dra på havet og fiske.

På båltur i skogen. Sløve i senga på morgenen. Sitte i sofaen og lure på hva jeg skal gjøre nå. Skal jeg gå så langt som å begynne å ta tak i praktiske ting som burde vært gjort i og rundt huset for lenge siden? På den ene siden er det deilig å stoppe opp, leve litt langsommere.

På den andre siden kjenner jeg på abstinensene. Action. Bety noe. Utrette noe. Når jeg er ærlig med meg selv, røsker det litt i meg. Hvor kommer det fra? Behovet for å utrette og bety noe? Er det sunt eller ikke? Kanskje begge deler? Klarer jeg ikke å leve langsomt uten å bli tvunget til det?

Det andre punktet jeg kjenner jeg blir litt røsket i er nære relasjoner. Er jeg nær nok og lenge nok sammen med mennesker til at det faktisk gjør noe med dem og meg? Jeg er en godt over gjennomsnittet ekstrovert person, det er jeg skapt til å være, og det skal jeg leve ut.

Samtidig, i virvaret av alle jeg har mulighet til å treffe og kommunisere med, er det lett at det nære drukner, og med det også muligheten til å bli slipt som menneske. For det er der, i de nære relasjonene, både med mennesker og Gud, at jeg kan bli utfordret og avkledd, støttet og elsket - slik at jeg faktisk vokser som menneske.

Jobb. Det å utrette noe. Alle jeg har mulighet til å treffe. Det kan fort bli en flukt fra det å bli utfordret og avkledd - dermed også et effektivt hinder for å bli støttet og elsket. Hva blir du avslørt på i denne tiden? Kanskje hvor du setter tryggheten din? Egoisme? Kjærlighet til penger? Det kan være mangt. Felles for avsløringene er at de ikke er farlige, tvert imot.

Jeg tror ikke jeg er helt på trynet i hverken langsomhet eller nære relasjoner. Men jeg kjenner at disse dagene har gjort noe med meg. Jeg har blitt pirket i. Litt avslørt.

Jeg har faktisk noen steg å gå. Det fine med å tilhøre Jesus er at han i sin nåde inviterer meg inn i en trygg omvendelsesprosess. Jeg har barnekår! Så funderer jeg. Hvordan er det med oss som kirker, som misjonsbevegelser?

Når alle aktivitetene våre tas fra oss. Hva skjer med oss da? Kjenner vi at det var deilig å puste litt langsommere også som fellesskap? Avsløres vi på hvor nærme vi står hverandre? Hvor nærme vi står dem vi er kalt til å lede og tjene? Og, viderefører vi nå aktivitetskjøret via nettet?

Eller blir nettet en hjelp til å bruke denne tvungne fasten til å stoppe opp. Lytte til hverandre og Gud. Kjenne på kroppen at Han er den eneste urokkelige, nå som alt annet rokkes. Ta noen bevisste valg for hvordan vi som kirker og misjonsbevegelser vil se ut etterpå?

Så lurer du kanskje på, hva i all verden har dette i en misjonsspalte å gjøre? Dette er da veldig innoverfokusert? Jeg har lenge hatt et stort bønneemne: Et Europa som på ny bøyer kne for Jesus, og setter vår tillit til han.

Jeg tror ikke det er noen overdrivelse å si at også det europeiske samfunnet i stor grad preges av at jobb og aktiviteter - det å utrette og bety noe - fort blir en unnskyldning for å rømme fra kjedsomhet og nære relasjoner i det øyeblikk de utfordrer og kler av.

Resultatet er at relasjoner mellom mennesker, og mellom mennesker og Gud, svinner hen og blir overfladiske. Finnes et par andre utfordringer i samfunnet vårt som også blir avslørt i disse dager.

Og så er greia dette: Jeg og vi kan ikke endre et samfunn uten å la oss endre selv først. Kan det hende at det beste misjonsarbeidet vi kan gjøre i dagens Europa er å våge å la nettopp det skje, og slik kalle og hjelpe kontinentet vårt tilbake til Gud?

Ansvar. For en tid som dette. Setningen som fikk dronning Esther til å skjønne at hun måtte handle. Men før det, ved Mordekais første henvendelse, hadde hun faktisk avist å gjøre noe.

Hun satt inne på slottet og hverken så, hørte eller følte nøden og frykten utenfor, og hun var klar over at å handle kunne koste henne noe. Det hun ikke så da var at om hun ikke risikerte eget liv, ville det koste livet for resten av hennes folk. Av og til må man faktisk ofre noe av sitt eget fordi det vil bety noe for andre.

Når det kommer til å bety noe for andre, tenker vi ganske automatisk på noe vi må gjøre, sette i gang. Men akkurat i denne tiden er det motsatt. For å stoppe spredningen må vi holde oss i ro. Og jeg tror også at skal vi hjelpe et samfunn i åndelig nød, er ikke nye aktiviteter svaret.

Svaret er det som også vil koste oss mest, fordi det - for mange av oss - er mye mer smertefullt å stoppe opp og la seg avsløre, enn å starte nye aktiviteter.

Er vårt barnekår - tryggheten i å vite at selv om det er smertefullt, er det ikke farlig å bli avslørt - gitt oss for en tid som denne? For nå som mennesker kommer til å bli mer åpne for de store spørsmålene, må vi ikke se det som en mulighet for oss til et misjonsraid.

Vi er ikke gitt en mulighet, vi er pålagt et ansvar - et kall. Muligheten som er gitt, er å la seg avsløre, og så omvende seg. Den er gitt samfunnet, også oss. Det begynner med deg og meg som enkeltmenneske.

kristian lande,normisjon,tent,koronaviruset,koronavirus