Pengene og livet – og skammen

Man er litt matt etter å ha arbeidet seg gjennom denne boken. Ikke først og fremst på grunn av sidetallet, men på grunn av innholdet.

Det er både så ytterst deprimerende, og dessuten så detaljspekket at man her og der lett kunne fristes til å hoppe over avsnitt.

«Pengene eller livet» var tittelen på en gammel film. Denne tittelen passer ikke i en omtale av denne boken. Men «Pengene og livet» passer, for noe av bokens styrke er at Corell ser både den fysiske og den økonomiske/formelle/juridiske likvideringen av jødene sammen.

Likvidasjon er jo et ord med minst dobbel betydning. Dels at det innebærer å avvikle eller oppløse en forretning eller et tiltak, uten at det trenger å bli slått konkurs først. Men likvidering er også å rydde av veien, drepe, tilintetgjøre.

Det var alt dette som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrigen. Det startet med at jødene måtte levere fra seg radioene. Og det skjedde parallelt, og det var mer eller mindre en samlet plan i all galskapen.

I mange bøker og mye historieskriving har en fokusert mye på de fysiske lidelsene jødene måtte utstå, i Norge før de ble deportert, under frakten til dødsleirene, og selve eksessene da de kom fram til leirene, der de alle fleste raskt gikk til grunne. Alt dette har Corell med, men hennes utgangspunkt er et noe annet. Det er ranet av alt jødene eide som er fokuset. Og dette er altså holdt sammen med den fysiske forfølgelsen av jødene.

Ikke bare politiet

I mye historieskriving har man fokusert på politiets rolle. Og litt folkelig tenkt og sagt har forestillingen vært at det var våre egne norske politifolk som utførte jobben for nazistene, da jødene ble arrestert og deportert.

Corell retter nå oppmerksomheten mot en hel del andre instanser og personer, bankene, forsikringsselskapene, offentlige kontorer, advokater/jurister – ofte i roller som bobestyrere, energileverandører, skattekontor, og mange flere. Var det virkelig ingen av disse som sto opp mot de reglene som ble innført, at all jødisk eiendom skulle inndras og overføres til statskassen?

Jo, det fantes nok unntak fra regelen, både foretak og enkeltpersoner. Men det ser ikke ut til å ha vært mange. Heldigvis var det mange norske ikke-jøder som risikerte livet ved å hjelpe jødene til å flykte. Flere hundre berget seg over til Sverige eller til andre land.

Corell er blitt spurt om hun forventer, eventuelt frykter like heftige reaksjoner som kom i etterkant av Marte Michelets bok om hva Hjemmefronten visste. Hun verken frykter eller forventer noe, men sier hun er spent.

I boken oppgis en lang rekke navn, på enkeltpersoner, banker, komiteer, kontorer, etc. I slutten av boken skriver Corell også litt om rettsoppgjøret etter krigen, hvem som ble dømt, hva de var anklaget for, og hva straffen ble. Dette har vært, og er, sensitivt stoff.

Mange av de omtalte personene, både de som satt i Likvidasjonsstyret og i mange andre viktige posisjoner, har etterkommere. Skulle ikke undre denne anmelder heller om noen vil reagere på Corells bok.

Prosjekt ved HL-senteret

Forfatteren (født 1973) er historiker med doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Hun skrev en bok allerede i 2011 der hun rettet kritikk mot deler av historieskrivingen om andre verdenskrigen. De siste tre årene har hun jobbet med et prosjekt knyttet til HL-senteret på Bygdøy.

Mange lesere vil sikkert også kjenne til at Berit Reisel i 2021 også ga ut en bok med noenlunde det samme utgangspunktet som Corells nye bok. Tittelen på Reisels bok var «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge».

Corells bok er et historiefaglig og akademisk arbeid. Det er over hundre sider med noter, litteraturliste og registre, som også forteller om hvor grundig og dypt hun har gravd i diverse arkiver.

Definisjons-utfordringer

Det er umulig i en relativt kort anmeldelse å ta fram alt hun skriver om. Men noen få glimt kan gis. For eksempel dette med definisjoner, det vil si av hvem som var/er jøde og ikke. Nazistene hadde jo sitt «system» med heljøde, halvjøde, kvartjøde, og/eller såkalte mischlinger, der personenes bakgrunn ikke alltid samsvarte med de genetikkreglene nazistene hadde laget seg.

Hvordan skulle de finne ut av dette, slik at de ikke likviderte noen som ikke skulle vært likvidert, og på den andre siden; at de fikk med seg alle, at ingen slapp unna? Og hva med jøder – hel, halv eller kvart – som var gift med en såkalt «arisk» ektefelle? Skulle ektefellene da likvideres nærmest som en straff for at de hadde et forhold til en jøde?

Var det nok at de hadde medlemskap i Det Mosaiske Trossamfund? Etter hvert innså man at det på langt nær var nok. Selv om en stor del av de norske jødene bodde i og nær Trondheim og Oslo, var det enkeltjøder og familier i en lang rekke andre byer og mindre steder, der det ikke var organisert jødisk menighetsliv – og dermed heller ingen medlemsprotokoll å jobbe mot.

Noe av det viktigste hjelpemiddelet var for det ene de registreringsskjemaene jødene selv ble pålagt å utfylle, og som ga mye info om slekt og bakgrunn. Det andre var en til dels omfattende bruk av Mikal Syltens kvasioppslagsbok «Hvem er Hvem i Jødeverdenen».

Men selv med disse hjelpemidlene fikk Likvidasjonsstyret og deres medhjelpere mye bry med å finne ut av tingene. Og arbeidet fortsatte lenge etter at «Donau» og «Gotenland» hadde fraktet jøder ut av Norge; nesten helt til kapitulasjonen i mai 1945.

Detaljrikt om eiendeler

Et viktig trekk ved boken som sterkt bidrar til at den oppleves så nærgående og utfordrende, er alle de enkeltpersonene og familiene som løftes fram. Corell har et ønske om å ikke bare saklig fortelle hva som skjedde med likvideringen, i dobbel betydning, men å få fram hvordan dette rammet enkeltpersoner og familier, alt fra velhavende og til dels rike fabrikkeiere, til vanlige middelklassefolk med vanlige yrker, til fabrikk- og industriarbeidere som ofte bodde relativt spartansk, og ikke hadde store midler og endatil en bondefamilie er grundig omtalt.

Det var jo ikke mange norske jøder som drev gårder, derfor er dette spesielt interessant. Corell beklager at hun ikke har klart å fange opp jøder fra Nord-Norge i de bildene hun har tegnet opp.

Detaljnivået fremkommer også ved at hun i flere tilfeller lister opp hva slags eiendeler jødene faktisk hadde, og som ble beslaglagt. Vi får vite om de hadde seks eller åtte teskeier i sølv, om åkleet i bestestuen var vevd av mormor til mannen eller fruen i huset, hva slags ringer de hadde på fingrene, hvor mange middagstallerkener det var, antall laken, endatil lommeduker og undertøy, foruten skap, senger, spisebord, nattpotter, bossbøtter.

Som sagt – listen kunne blitt gjort uendelig lang, og noen ganger er den nesten det. Ingen leser klarer å ta alt dette inn over seg. Samtidig ser man det levende for seg; dette er alt sammen bruksgjenstander i et hjem som vi alle har, mer eller mindre.

Etter at jødene var enten deportert – eller hadde greid å flykte – og penger, bankbøker etc. er beslaglagt, viser det seg at Likvidasjonsfolkene også kommer over ubetalte regninger. Dette må dermed boet betale; noe de aller fleste bobestyrere mislikte, for dermed minket boverdien.

Her er man to-tre ganger på grensen til komikk. For ett sted fortelles det om en ubetalt faktura frå en hingsteeier, som hadde lånt ut hingsten for å få en hoppe bedekket. Både hingsten og hoppa fikk nok sitt, men ikke hingsteeieren. Regningen var ikke betalt! Det kunne også være regninger fra dyrleger, tannleger, energiverk og ymse andre instanser.

Dikter-familien

Av spesiell interesse er alt Corell forteller om noen av etterkommerne av Bjørnstjerne Bjørnson. En av sønnene, Bjørn, var nemlig gift med en jødisk kvinne, Eileen. Mens en annen sønn, Erling, var sympatisør av naziregimet, og dermed ikke særlig positivt innstilt overfor sin svigerinne.

Det var store verdier knyttet til arven etter dikteren, verdier som Likvidasjonsstyret gjerne ville få fatt i – men også Erling, i og med at Eileen var av jødisk ætt. Her er mye trist dragkamp både innad i familien og mellom ulike instanser.

Eileen levde lenger enn Bjørn, og kom seg over til Sverige, der hun skrev bok om sin mann. Men hun orket ikke mer, og endte sitt liv i januar 1944.

Så var det altså noen få jøder som overlevde dødsleirene og kom hjem igjen. Flere jøder kom også tilbake fra for eksempel Sverige. Noen av dem hadde nok et ønske om å starte på nytt i Norge.

Men fikk de tilbake det som var ranet fra dem? Nei, i utgangspunktet ikke. Bare i helt unntaksvise tilfeller skjedde det. De måtte se på at andre eide og bodde i deres hus eller leilighet.

Alle gjenstandene de eide, var solgt og spredt. Og Norge hadde lite å tilby til denne gruppen av våre egne landsmenn og -kvinner. Ikke få av dem «snudde» i døren da de kom tilbake til Norge. De hadde fått nok av Norge og reiste til andre land for å prøve å starte livet på nytt der.

Jeg skrev innledningsvis at jeg føler meg matt etter å ha lest Corells bok. Men i det jeg takker forfatter og forlag for en sterk bok, er det et annet ord som kanskje enda betre dekker det jeg føler på nå, nemlig skam.