Norge, jødene og Israel

- Boken «Korset og Davidsstjernen» er en solid gjennomgang av et følsomt politisk tema.

Med boka «Kor­set og Da­vids­stjer­nen. Norge, jø­de­ne og Is­rael fra 1814 til i dag» har Ve­bjørn Sel­bekk le­vert en solid, his­to­risk gjen­nom­gang med mye god do­ku­men­ta­sjon av så vel jø­de­nes his­to­rie i Norge, som av for­hol­det mel­lom de to sta­te­ne Norge og Is­rael.

Ve­bjørn Sel­bekks bok er en grun­dig og kyn­dig sam­men­fat­ning av fakta­stoff som nok for det meste er kjent fra før for de av oss som har vært in­ter­es­sert i dette over tid, men i og med at det nå er sam­let i én bok, er disse in­for­ma­sjo­ne­ne blitt til­gjen­ge­li­ge på en ny og nyt­tig måte. Der­for hil­ser jeg boka vel­kom­men som det - etter min vur­de­ring - so­li­de opp­slags­ver­ket det er blitt og vil kunne være også fram­over. Ikke minst et solid per­son­re­gis­ter bi­drar til dette.

Den så­kal­te «jøde­pa­ra­gra­fen» som ble ved­tatt av Eids­volls­for­sam­lin­gen i 1814 har vært gjen­stand for mange kom­men­ta­rer og ana­ly­ser. Sett i etter­tid for­to­ner den seg som en skam­plett, men for sam­ti­den var den bare en lo­gisk vi­dere­fø­ring av en al­le­re­de etab­lert prak­sis.

At jø­de­ne var det enes­te folke­sla­get som ble de­fi­nert som uøns­ket til Norge, var også lo­gisk, sett i et 1814-per­spek­tiv: Det var ingen andre hjem­løse folke­grup­per «på vand­ring» i Euro­pa på den tiden. At det var Ag­der­bon­den Theis Lunde­gaard som nær­mest «kup­pet» ved­ta­ket om jøde­pa­ra­gra­fen, er en his­to­risk anek­do­te som godt kan tren­ge en viss skep­sis, noe også Sel­bekk for­mid­ler.

Skul­le jeg etter­ly­se noe i denne delen, måtte det være en set­ning om at pres­ten Ni­co­lai Wer­ge­land, som både talte og stem­te for jøde­pa­ra­gra­fen, 20 år se­ne­re er­kjen­te at dette hadde vært feil av ham. Det var hans sønn, dik­te­ren Hen­rik Wer­ge­land, som hadde over­be­vist ham om det.

Hen­rik Wer­ge­land har da også - vel for­tjent - fått et eget ka­pit­tel i boka. I his­to­ri­en er han blitt stå­en­de som jøde­pa­ra­gra­fens bane­mann, selv om den se­ne­re ut­vik­ling skul­le vise at det treng­tes mer enn en vi­sjo­nær dik­ter for å få fjer­net alle de for­dom­me­ne som var knyt­tet til det jø­dis­ke fol­ket og til jø­disk tro og kul­tur.

Vel så pin­lig som de­bat­ten rundt «jøde­pa­ra­gra­fen» er det å lese om de hold­nin­ge­ne som pre­get både po­li­ti­ke­re og medi­er i mel­lom­krigs­tida. Jeg stus­ser der­for litt når Sel­bekk be­teg­ner Af­ten­pos­ten som «mo­de­rat» i dette bil­det. Den anti­se­mit­tis­men som den gang gjen­nom­sy­ret Af­ten­pos­ten, både på le­der­plass og re­por­ta­sje­plass, bidro langt mer til å le­gi­ti­me­re dette enn ob­sku­re, mar­gi­na­le tids­skrif­ter kunne klare.

Også innen kris­ten­fol­ket er det mye å slå ned på i denne tiden. «Høv­din­ger» som Ole Hal­les­by var på­fal­len­de naive i sine vur­de­rin­ger av ek­sem­pel­vis Hit­ler. I Is­ra­els­mi­sjo­nen fant man hold­nin­ger som i dag ville bli vur­dert som kva­li­fi­sert ra­sis­me. En avis som gikk mot strøm­men i disse årene, var ber­gens­avi­sa Dagen.

Sel­bekks bok er delt inn i tre ho­ved­de­ler: Norge og jø­de­ne 1814-1945, Norge og Is­rael 1945 til i dag og Norge og jø­de­ne 1945 til i dag.

Den his­to­ris­ke fram­stil­lin­gen er, så langt jeg kan se, nøk­tern og sak­lig. Det gjel­der også den nyere his­to­ri­en.

De mange si­ta­te­ne i boka do­ku­men­te­rer på en in­ter­es­sant måte hvor­dan mye av den ar­gu­men­ta­sjo­nen som i dag bru­kes i de­bat­ten om inn­vand­ring og in­te­gre­ring, ble brukt i mel­lom­krigs­ti­den om jø­de­ne: De er «an­ner­le­des», de «pas­ser ikke inn», de har «en annen men­ta­li­tet» og så vi­de­re.

Man re­gist­re­rer også at by­rå­kra­ti­et ar­gu­men­te­rer stort sett på samme måte som den gang. Ak­ku­rat som det i dag er by­rå­kra­ter som mener det er ufar­lig å sende men­nes­ker på flukt til­ba­ke «dit de kom fra», ar­gu­men­ter­te 30-tal­lets by­rå­kra­ter for at det var ufar­lig å sende jøder til­ba­ke til Tysk­land.

Et par unøy­ak­tig­he­ter har li­ke­vel sne­ket seg inn. Jens Hunseid ble ikke stats­mi­nis­ter i 1932 fordi Peder Kol­stad «trakk seg», men fordi han døde. Sel­bekk skri­ver også at Nan­sen­kon­to­ret, som ble opp­ret­tet etter Frid­tjof Nan­sens død, og som blant annet hjalp jøder på flukt, fikk «noe (øko­no­misk) støt­te» fra Den nors­ke no­bel­ko­mité.

«Støt­ten» var No­bels Freds­pris, som kon­to­ret fikk i 1938. Et par slike skjønn­hets­feil til end­rer imid­ler­tid ikke på ho­ved­inn­tryk­ket: En solid gjen­nom­gang av et føl­somt po­li­tisk tema.