Lydløs lovsang etter Guds hjerte

Han er Grammy-vinner, har vært listet blant «Amerikas kjekkeste menn» og platene hans har solgt til dobbel platinum. Lørdag kveld skal Michael W. Smith (55) til Skjærgårds for å skape en gudsopplevelse som «ikke er av denne verden».

- Jeg ber Gud om at han må in­va­de­re Norge. Ung­dom­me­ne her tren­ger å opp­le­ve Guds nåde. Kan­skje det er der­for jeg er her denne hel­gen, sier lov­sangs­ar­tis­ten Michael Whi­ta­ker Smith.

Han er i Norge for å lov­syn­ge for og med tu­sen­vis av ung­dom i Norge og Sve­ri­ge denne hel­gen. Lørdag kveld står han på ho­ved­sce­nen på Skjær­gårds, Ris­øya.

Smith er i Norge også for å være med på opp­star­ten av Com­pas­sion Norge, som i sam­ar­beid med lo­ka­le kir­ker rundt i hele ver­den dri­ver ut­vik­lings­hjelp med et klart Je­sus-fo­kus.

- Jeg er i Norge først og fremst for å spil­le på Skjær­gårds, men ville kom­met uan­sett for å være med på opp­star­ten av dette, for­tel­ler Smith.

For Smith er hvor­dan krist­ne for­hol­der seg til fat­ti­ge et kjerne­punkt. Her er vi også iføl­ge han i kjer­nen av lov­sang (eng. worship og kan in­ne­bære ele­ment både av lov­sang og til­be­del­se jour.anm.).

- For meg hand­ler lov­sang om å gjøre det som gjør Gud glad. Je­sa­ja 58 er da et kjerne­ka­pit­tel for meg. Der står det om hva som gle­der Guds hjer­te.

- Hva står det?

- Det står noe sånt som: Du kan lov­syn­ge meg til du blir blå i try­net, men hvis du ikke strek­ker deg ut til de fat­ti­ge, eller du over­ser un­ge­ne i renne­stei­nen, har du ikke skjønt greia. Hvis du vil ha min vel­sig­nel­se og min glans, så må du strek­ke deg etter de fat­ti­ge, gjen­for­tel­ler Smith etter hu­kom­mel­sen.

- Du kan lov­syn­ge Gud hele dagen, men hvis du ig­no­re­rer de fat­ti­ge er jeg ikke sik­ker på om Gud hører deg, sier han.

- Jeg kan gjøre to ting på en scene. Jeg kan bli en gud, eller jeg kan ære Gud. Jeg vel­ger det siste. Det hand­ler om å ære Ham, fordi han har laget alt, og han for­tje­ner all ære, sier Smith.

Han fo­ku­se­rer på å ha en god hold­ning på sce­nen. En hold­ning som gjør at til­hø­rer­ne får til­lit til ham, og vil høre på det han har å si og synge i halv­an­nen time.

- Hvis jeg kan få til­hø­rer­ne til å tenke «han er jo som meg», så kan de også si «jeg kan følge han her den neste halv­an­nen timen». Da har jeg et bud­skap å gi dem.

- Hvil­ket bud­skap?

- Jeg tror mange barn i Euro­pa, også i Norge, har hørt et bud­skap om Gud som be­står av «gjør det og ikke gjør det, og hvis du gjør det kom­mer du til hel­ve­te». Den ekte his­to­ri­en er at Gud els­ker deg. Punkt­um. Og det er ikke bare at han els­ker deg, men han liker deg også, og vil være pap­pa­en din, for­tel­ler Smith.

Smith tror at hvis ung­dom i Norge kan opp­le­ve denne nåden, vil lov­san­gen være en helt na­tur­lig re­ak­sjon på dette.

- Da våk­ner man og ten­ker: «Åh! Han els­ker meg!». Da blir ikke lov­sang tvang, men en na­tur­lig re­ak­sjon. Det skjer en trans­for­me­ring og man blir mer from, for­tel­ler han.

Han tar en pause og trek­ker litt på smile­bån­det. Det er ty­de­lig at han snak­ker om egne opp­le­vel­ser.

- Det er mer enn en fø­lel­se. Det er en opp­le­vel­se som ikke er av denne ver­den. Jeg har lyst til å skape denne opp­le­vel­sen hos til­hø­rer­ne, for­tel­ler Smith.

Smith har blitt lis­tet blant Ame­ri­kas kjek­kes­te menn, men ble ty­de­lig flau når te­ma­et ble tatt opp under fo­to­gra­fe­rin­gen.

- Blir du stolt av alle kå­rin­ge­ne?

- Uff, ja. Du måtte ta det opp. Pe­op­le Ma­gazi­ne sin opp­list­ning av Ame­ri­kas kjek­kes­te menn er flau. Jeg er opp­tatt av hold­nin­gen min på sce­nen. For meg er det vik­tig hvor­dan hold­nin­gen min er på sce­nen. Jeg håper jeg kan ha en ydmyk hold­ning, for­tel­ler han.

Smith har til sam­men el­le­ve Gram­my-no­mi­na­sjo­ner, tre Gram­my-pri­ser og 31 pla­ter. Tross dette håper han å holde en ydmyk hold­ning, som kan gi inn­pass hos de mange til­hø­rer­ne på kon­ser­te­ne hans.

Når det kom­mer til lov­sangs­tra­di­sjo­ner og den sen­tra­le rol­len lov­sangs­teo­lo­gi har fått i den vest­li­ge kir­ken, har lov­sangs­le­de­ren et en­kelt svar.

- Hos oss fun­ge­rer det å ha to guds­tje­nes­ter. En tra­di­sjo­nell klok­ken 11 og en mer spre­ke­re kl 21, for­tel­ler han.

- I Ame­ri­ka har vi en vok­sen­de ener­ge­tisk og bob­len­de ge­ne­ra­sjon med ung­dom, og så har vi en eldre, mer tra­di­sjons­tro ge­ne­ra­sjon. Begge øns­ker å lov­syn­ge Gud, for­tel­ler han.

Han opp­ford­rer også den gamle ge­ne­ra­sjo­nen til å være åpen for å bli litt rys­tet, sam­ti­dig som den unge ge­ne­ra­sjo­nen ikke må fjer­ne alt det gamle.

- Den mer tra­di­sjo­nel­le ge­ne­ra­sjo­nen må være åpen for at ting kan end­res og strek­kes. Det er ikke en god tra­di­sjon å bygge kirke på at alt skal være som det var. Ingen har alle sva­re­ne. Selv per­soner på 65-70 år må være åpne for at Gud kan­skje vil gjøre noe an­ner­le­des, opp­ford­rer han.

At lov­sangs­teo­lo­gi er en kime til split­tel­se be­drø­ver Smith. Av­slut­nings­vis trek­ker Smith for­hol­det til de fat­ti­ge opp som noe som bør for­ene me­nig­he­ter.

- Vi kan være ueni­ge om ulike teo­lo­gis­ke grei­er, men når det kom­mer til vårt for­hold til de fat­ti­ge, er det ingen grunn til å være ueni­ge, mener han.

- Det fel­les målet om å hjel­pe fat­ti­ge bør for­ene krist­ne i ett hjerte­slag.

DAGEN