«Det største Kari noen gang høstet var evig liv».

Upretensiøst, hverdagslig, trofast og iherdig. Det er fire ord som kan beskrive den kulturen Kari Risa var preget av.

30. april i år ble Kari Risa (født Espedal) begravet fra Fana kirke. Ti dager tidligere hadde hjertet hennes sluttet i slå, i ektemannen Asbjørns armer. Hun ble 74 år. «Vi fikk uttrykt vår kjærlighet til hverandre like før hun døde. Vi kunne ikke fått en bedre avskjed», fortalte Asbjørn. I det hele tatt var begravelsen var preget av mye takknemlighet og kjærlighet.

Kari Risa var en representant for en kultur som mer eller mindre kan være i ferd med å dø ut. «Gi heller pengene til misjonen» var ikke bare et munnhell for henne. Denne holdningen preget valgene hennes i hverdagen, både små og store. Det ga seg også sjarmerende utslag, som at hun i sine siste rundt 35 år klippet sitt eget hår, i tillegg til å klippe håret til både ektemannen og de fire barna. Misjonen var viktigere enn forfengeligheten, kan man si.

Det er neppe mange blant oss som gjør som henne i våre dager. Og det er ikke i seg selv noe kristent ideal å ikke kjøpe frisørtjenester. Men tanken om gudsfrykt med nøysomhet kom til uttrykk på helt konkrete måter i Kari Risas tradisjon. I dag kan vi kanskje smile litt skjevt av det. Tenke at det får da være måte på. Kanskje ville barna synes det var vanskelig, kanskje ville de bli ertet.

Men i all sin mildhet og omtanke demonstrerte Kari også en fasthet, en overbevisning om noe som betydde ekstra mye for henne. Ikke sånn at hun ville påtvinge andre sin egen tro eller tenkning. I begravelsen fikk vi også høre at hun hadde liten tro på seg selv. Andre var stort sett flinkere og bedre. Men hun var glad i blomster. Derfor likte hun godt å arbeide i hagen utenfor huset ikke langt fra flyplassen på Flesland. Og hun kunne sitte oppe halve natten for å lage blomsteroppsatser til ulike slags selskapeligheter. Nøyaktig måtte det være. Flittighet var en dyd, selv om altså troen på egne ferdigheter kunne være begrenset.

Mitt første minne om Kari er fra det som da het barnetimen for de minste på bedehuset Karmel i Blomsterdalen sør i Bergen. Hun spilte pedalorgel og lærte oss noen av de klassiske barnesangene i bedehustradisjonen. Senere i livet møtte jeg henne også som pianolærer. Hun spilte gjerne til sangen på bedehuset, og hun deltok rett som det var som pianist på møteuker. Etter at hun brakk ryggen i en bilulykke, måtte hun gi seg som pianolærer på grunn av smerter. Ulykken satte også en stopper for sangoppdrag i begravelser. Men den siste kvelden hun levde, satt Kari en time og spilte piano mens Asbjørn hørte på.

Kari og Asbjørn fikk fire barn. En av dem, Helge, spilte orgel i Kaizers Orchestra. En annen, Ola Kåre, har de senere årene vært på tv i forbindelse med deltakelse i mesterskap i hukommelse. I begravelsen fremhevet Helge at særlig yngstemann Ola Kåre hadde lært verdien av øving fra moren. Det møysommelige og nøyaktige var nærmest en frukt av selve livsholdningen. Upretensiøst, hverdagslig, trofast og iherdig. Det er fire ord som kan beskrive den kulturen Kari Risa var preget av. Hun mistet faren like før hun fylte syv år. Familien måtte akseptere sparsommelig livsførsel. Ektemannen tror også dette preget Karis livsinnstilling.

I dag er den kollektive forventningen om stadig økende velstand tydeligere. Tanken på å velge bort tilgjengelige materielle goder synes fremmed. Ikke minst hvis man skulle velge bort noe konkret, som goder eller opplevelser, til fordel for et religiøst formål. Men sånn har det ikke alltid vært. Da velstandsnivået i Norge var vesentlig lavere enn det er nå, valgte mange kristne å avstå fra materielle goder de kunne fått del i. Det var viktigere å bruke en større andel av pengene på det lokale arbeidet i menigheten eller på bedehuset, eller å sende penger til misjonen. Fordi man helt reelt mente at de viktigste verdiene, det som har evighetsverdi, ble forvaltet der. Det var nok lettere å tåle en redusert materiell velstand når himmelforventningen var nærmere. I dag er det ikke så mange som spør hva det innebærer når vi bekjenner at vi tror på «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».

Kari Risa så garantert ikke på seg selv som noen helgen. Og det var hun nok ikke heller. Men der jeg satt i Fana kirke denne mandagen i april, tenkte jeg for meg selv at hun i sine dager på jorden kanskje befant seg litt nærmere himmelen enn det jeg gjør. Det vil jeg gjerne lære av.

Det var forsamlingsarbeider Rannveig Møller i Karmel som forrettet begravelsen. Hun sa det presist: «Det største Kari noen gang høstet, var evig liv».

-----

Årskavalkade 2018: Dagens journalister og redaktører ser tilbake på året som har gått, utfordringer, minner og menneskemøter som gjorde inntrykk.