Pålagt fastetid
Gjennom koronakrisen kan kristne gjeninnta okkupert mark.
Jeg har vokst opp i trosbevegelsen, og jeg gikk på den erkelutherske internatskolen Kvitsund i Vest-Telemark. Pietismen har mistet grepet på bedehusene, men den Norsk Luthersk Misjonssamband-eide skolen var blant de institusjonene som holdt stand. Likevel skjedde det mye på de tre korte årene jeg gikk der mellom høsten 2000 og våren 2003.
La det forresten ikke være noen tvil: Det er kanskje de tre beste årene i mitt liv. Selv om jeg var eksotisk som den første noensinne fra trosbevegelsen, nærmere bestemt Oslo Kristne Senter, som gikk på skolen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For et par år siden beskrev jeg i vår faste spalte «Siste ord» hvordan det tok tid for meg å skjønne at jeg var litt annerledes. Jeg hadde aldri hørt om begrepet «trosbevegelsen», og at jeg tilsynelatende var en del av det. Jeg hadde heller aldri hørt om den farlig JDS-læren, som handler om at Jesus på et eller annet vis også døde åndelig.
Det trodde jeg på. Visstnok. Og det måtte jeg forsvare. Noe jeg gjorde. Uten at jeg helt vet hvorfor.
I dag vil jeg heller snakke om egen arroganse. Som sønn av trosbevegelsen tenkte jeg at de moderne bevegelsene var nærmest sannheten, eller som Paulus forklarer det til menigheten i Korint: «Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» Det ble tolket som at jo nærmere endetiden vi kommer, jo mer vil vi få åpenbart fra Bibelen.
Kirkehistorien opplevdes som en slags bekreftelse. Reformasjon etterfulgt av et lavkirkelig opprør mot konventittelplakaten, pinsebevegelsens fødsel og deretter ulike karismatiske bevegelser føltes som en sakte bevegelse mot det stadig sannere. Eller, for å snu det på hodet, vi tenkte at vi kom stadig nærmere de første kristne. En stor sirkel ville sluttes.
Heldigvis, som Bibelen sier: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.»
Ting blir gjerne mer komplekse. Dessverre, på sett og vis. Samtidig som jeg fortsatt liker tanken om å se framover, kan jeg også lære av de eldre kirkesamfunnene. Fasten er et tydelig eksempel. For en vaskekte pinsevenn eller trosvenn kan fasten sin noe religiøse og offer-orienterte natur virke lite intuitiv. Litt etter litt har vi mistet denne praksisen.
Nå har hele verden gått inn i en slags ufrivillig fastetilværelse. Det er mye i vår hverdag som er fratatt oss. Vår hverdag og våre rutiner er filleristet. Arbeidssituasjonen er endret for de fleste av oss. Det samme gjelder vårt sosiale liv, hobbyene og menighetslivet. Selv kan jeg verken besøke søster og hennes familie, mor og far eller noen andre i familien.
Alt dette skjer midt i fastetiden. Insentivet kunne knapt vært sterkere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ha en velsignet fastetid, fra alle oss i Korsets Seier!
