Lyset som aldri forsvinner

Selv ikke verdens åndelige mørke og rop om frykt kan slukke det.

Vi går alle gjennom tider hvor vi er fristet til å gi opp. Gud kalte på lyset midt i mørke, og kanskje er vårt kall å la våre liv være med å opplyse andres mørke? I tider hvor jeg føler på utilstrekkelighet pleier en av døtrene mine å minne meg om denne sannheten; «fortsett å skinne mamma»

Selv om vi har biter av mørke i livet vårt, hindrer det ikke lyset å skinne gjennom. Vår oppgave er å dirigere lyset gjennom de ulike hindringene vi har i livet. Det som derimot blokkerer lyset er hardt materiale som stein og betong. Om vi bevarer hjertet vårt mykt, vil andre se våre lys.

Bestiger fjell

På den andre siden av et gjennombrudd skinner solen! Den skinner faktisk også før du kommer frem til den. Vi ser omstendighetene fra Guds perspektiv fra et høyere nivå. Når vi stadig bestiger fjell i egne liv, åpner det gjerne opp veien for andre fjellklatrere også. Noen har kanskje stoppet langs veien med tyngre byrder enn våre egne. På veien opp betviler vi sjelden at det finnes en fjelltopp. Vi vet jo selv om vi vandrer i tåke, at fjellet har en endestasjon. Det er nettopp denne som gjør at vi ikke gir opp, og på veien kan vi lyse opp andres terreng.

Midt i denne verden av åndelig mørke, har vi privilegiet å vandre som barn av lyset! Der verden roper ut sin frykt, kan vi lindre smerten ved å si «Jeg søkte Herren, og Han svarte meg. Han fridde meg ut av alt jeg frykter for. De så opp på Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet ikke av skam» (1 Tess 5,5) Når man har blitt eksponert for lysets varme, vil man glede seg over det. Det finnes frihet i lyset, som en vei å følge, men også en livsstil å vende seg til.

Lyset er et mirakel

Gud kalte det ut av jordens stumme mørke. Senere levde Jesus som et fyrlys på denne jorden, og da han dro til himmelen ble lyset etablert i oss gjennom Den hellige ånd. Vi trenger ikke å skape lyset i våre liv, vi trenger bare å anerkjenne at det er der, midt i vårt eget mørke.