Kvinner som apostel eller misjonær?
Selv i datidens kultur der kvinnelig lederskap var utenkelig, spiller kvinnene altså en framtredende rolle i den unge kristenheten. Det er verdt å merke seg.
Den gode Kjell D. Tegnander trekker nok min tolkning av Junia som kvinnelig apostel litt for langt i sitt svar til meg i KS 9/10/20 Jeg regner henne ikke som den 13. apostel. De tolv som Jesus valgte ut, senere Mattias, (eller valgte Jesus selv Paulus som den 12?), står i en særstilling. Som Tegnander riktig sier: For å være en av de 12 måtte de ha fulgt Jesus under hans jordeliv, lært av ham og vært vitner til hans oppstandelse.
Men selve apostelbegrepet brukes også i en videre betydning. «Apostel» betyr utsending. «Apostel» kommer fra gresk apostéllo = å sende ut. «Misjonær» kommer fra det latinske verbet missio som også betyr å sende ut. For eksempel kalles Epafroditus «utsending» (gresk: apóstolos) til menigheten i Filippi, Fil 2,25. Også Barnabas og Silvanus (Silas) ble kalt for apostler. Apg 14,4; 1 Tess 2,6-7. Se også 2 Kor 8,23: Når det gjelder Titus, så husk at han er min medhjelper og medarbeider hos dere. De andre brødrene er menighetenes utsendinger (gresk: apóstoloi), til ære for Kristus. Som kvinne hadde Junia en framskutt lederposisjon som misjonær. Ja, faktisk nevnes kvinnene i Rom 16 med flere hedersbetegnelser enn mennene!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Paulus nevner at Andronikus og Junia kom til tro før ham, Rom 16,7. Kanskje var de blant alle apostlene som Jesus viste seg for etter oppstandelsen. 1 Kor 15,7. Paulus kaller dem for sine «landsmenn.» Tegnander siterer fra King James der ordet er oversatt med «kinsmen» og mener det betyr bare menn. Men det greske ordet er syggenes, som er sammensatt av syn= sammen og genos = slekt. Ordet betyr bare at de var jøder, det sier ingen ting om kjønn, like så lite som «landsmenn» eller «nordmenn» gjør det.
Om kvinnene Evodia og Syntyke, sier Paulus at disse to (her brukes hunkjønn på gresk: avtaís) har kjempet med meg for evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere. Disse medarbeiderne kunne også kalles apostoloi, d.v.s. misjonærer.
I datidens kultur der kvinnelig lederskap var utenkelig, spiller kvinnene altså en framtredende rolle i den unge kristenheten. Det er verdt å merke seg.
I løpet av høsten komme jeg med en ny bok: «Her er ikke mann og kvinne» der jeg viser hvordan nyere forståelse av samtidens kultur og gnostisimens framvekst kaster nytt lys over de omstridte tekstene i 1 Kor 14 og 1 Tim 2. Min konklusjon er at de som Gud utruster med hyrde- og lærergaver må få bruke dem, uansett kjønn. Her er jeg faktisk helt på linje med pinsebevegelsens første leder, Thomas Ball Barratt (1862–1940). Han skrev en utførlig bibelsk redegjørelse til forsvar for at kvinner kan fungere i alle lederroller. I boken Kvinnenes stilling i Menigheten, konkluderer han:
«Hun vil ikke søke å være høvding over mannen, men hvis Ånden kaller og menigheten forstår kallet, så er den inspirerte kvinne rede til å fylle en hvilken som helst plass i de kristne menigheter.» (s. 33)
