Kalt til å miste livet

Ukens nummer er spekket med godt voksne forbilder. De fortsetter nemlig å legge sitt liv i noe som er større enn dem selv.

Ukens nummer er en pinseavis verdig. Litt tilfeldig er det rikelig med menneskemøter der «kall» og «syn» står sentralt. I ukens portrett og midtenartikkel møter du godt voksne mennesker som ikke lever et helt A4-liv. De har ikke vokst fra troen på at Herren selv kan gripe inn for å sette ny retning og målsetning. Heldigvis.

Å tro på disse fenomenene er ikke svermerisk og ungdommelig overmot, men den verdensvide pinsebevegelsens DNA og suksessformål. Likevel er det godt å høre stemmene til noen som fortsetter å lene seg på en stemme utenfor dem selv når man nærmer seg pensjonistalder.

Det erfarne pastorparet Frank og Ingrid Erlandsen har ledet pinsemenigheten Betel i Trondheim i 13 år, men flytter nå til Heddal utenfor Notodden sentralt på Østlandet. Det handlet ikke om at de søkte seg vekk. Noe annet ga dem en fornemmelse av at tiden var inne for noe nytt. Kristne imellom kaller det å holde teltpluggene løse, slik at man er lydhør når tiltalen fra Gud først kommer.

Noe annet som slår oss, er at flyttingen fra Trondheim til Notodden ikke virker som noe en karriereveileder ville oppfordret til. En talentfull fotballspiller vil til større klubber. Dyktige skuespillere oppsøker større scener og dyrere filmer. Vårt menneskelige instinkt tenker fort det samme om pastorer, så i dette tilfelle får vi inntrykk av at det er andre krefter i spill enn kjødelig karrierejag. Ekteparet Erlandsen virker ikke til å være i tvil. De har fulgt kallet hele livet, og det har åpenbart ikke gitt avsmak.

Det gleder en pinseavis. Veldig.

I en annen østlandsby ser vi noe lignende.Et eldre offiserpar reiser til Kongsvinger for å reise et korps som har blitt lagt ned to ganger tidligere. To ganger! Da er det naturlig å spørre seg selv om det ikke er mer logisk å prøve et annet sted. Ekteparet Anne-Beth og Leif-Erling Fagermo, som begge nærmer seg pensjonistalder, ser det ikke slik. I dag har Frelsesarmeen i Kongsvinger så mange tilbud til lokalbefolkningen at jeg slet med å holde oversikt da jeg leste gjennom teksten.

Disse godt voksne menneskene fortsetter å legge livet sitt i noe som er større enn dem selv, tross et langt liv i tjeneste. Deres erfaringer tilsier at deter verdt å gi opp noe så fundamentalt som kontrollen over livet – selv om det bryter med våre vestlige, demokratiske frihetsidealer.

De fant livet ved å miste det.