Er du sterk nok til å være svak?

Det kan ha god effekt å la masken falle.

Som sørlending har jeg vokst opp med en kultur hvor man hver gang noen spurte: «Hvordan går det med deg?», alltid svarte: «Det går så greit, atte!», selv om det absolutt ikke alltid sto så bra til. Selv til noen av mine nærmeste må jeg noen ganger spørre tre, fire ganger «hvordan har du det egentlig?», før jeg får et ærlig svar.

Jeg vet at noen sier disse frasene kun av høflighet, men noen av oss spør faktisk fordi vi oppriktig bryr oss om hvordan du har det!

En av de tingene jeg liker best med den nordnorske kulturen, er at folk her i nord faktisk svarer ærlig på sånne spørsmål, første gang du spør. Og som regel får man også et relativt «balansert» svar med noe som er fint og noe som er vanskelig.

Spesielt fra ungdommene. Et typisk svar fra en nordnorsk ungdom, kan for eksempel være: «Jeg fikk femmer på naturfagsprøven i dag, så det var sykt nice! Men mormor døde i går, da. Så jeg har det ganske kjipt, egentlig.» Etter ett enkelt spørsmål vet man hvordan personen har det – på godt og vondt. Hva man kan være med å feire og hvor man kan trøste og støtte.

De fleste av oss er ofte flinke til å dele det som er bra – og det er fint! Det er oppmuntrende å høre hva du er takknemlig for i ditt liv! Men kanskje er vi av og til litt for flinke til å «skryte» av hva som går bra, og litt for dårlige til å si at det av og til kanskje ikke går så bra? Kanskje hadde vi hatt godt av å tørre å være litt mer åpne og gjennomsiktige på dette området? Kanskje spesielt de av oss som er voksne, ledere og forbilder for andre.

Hvis det eneste de som ser opp til oss får høre oss snakke om, og det eneste vi viser fram i sosiale medier er våre prikkfrie glansbilder av våre beste dager og våre største seire, gir vi dem et falskt bilde av livet .

Min erfaring er at det er først når vi tør å dele litt mer ærlig om livet – ikke bare om det som går på skinner, men om noe vi sliter med, noe vi synes er vanskelig, trist eller slitsomt – det er først da at andre også åpner seg opp. Det er da man får gleden av å bli kjent med hverandre på et dypere nivå, ta del i hverandres sorger og gleder og får muligheten til å «bære hverandres byrder» (Gal 6,2).

Men det er ikke så lett å hjelpe til å bære, når man ikke vet hva som trengs å bæres! Det er ikke så lett for andre å «lukte» at du har det kjipt og være en venn, støtte og be for deg, hvis du alltid har på masken som sier at alt er «greit»!

Paulus forteller oss med visdom i 2 Kor 12,10 at det er når vi viser svakhet og ydmykhet at vi er sterke: «For når jeg er svak, da er jeg sterk». Når vi viser svakhet, bryter vi ned vår stolthet og blir mer avhengige av Guds nåde og styrke – og lar ham være sterk for oss.

Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, og Jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett» (Matt 11,28–30).

Hva hadde skjedd i relasjonene våre hvis vi alle våget å snakke litt mer sant om livet? På godt og vondt.

Ukas utfordring fra meg til deg: Neste gang du får spørsmålet: «hvordan går det?» – si noe mer enn bare, «joda, det går greit»! Det trenger ikke være så utleverende, men vær ærlig!

Du kan alltids velge «kristen-versjonen»: «Jeg har ikke den beste dagen, men Gud er trofast!» Eller du kan svare som mange gjør i Nord-Norge i januar/februar: «Jeg har vært mye sliten i det siste, men nå er jo sola tilbake, så det hjelper godt både på energien og humøret!»

La oss tørre å snakke sant!

På godt og vondt.