Et nytt sentrum

Med Venstre i en regjering som i hovedsak domineres av Frp og de kreftene i Høyre som ligger tettest opp mot dette partiet, må man kunne slå fast at Venstre ikke kan regnes som en del av det politiske sentrum lenger.

Norge har to ganger hatt en såkalt «sentrumsregjering». Begge besto av partiene KrF, Venstre og Senterpartiet, og begge ble ledet av en statsminister fra KrF. Begge regjeringer og begge statsministrene har jevnt over fått et godt ettermæle som «gode» regjeringer for landet, enda begge var klare mindretallsregjeringer.

Etter stortingsvalget i 2001 brøt Senterpartiet med det som fram til da hadde vært oppfattet som sentrum i norsk politikk. I stedet ble det dannet en regjering som besto av KrF, Venstre og Høyre.

Selv om denne regjeringen, som den første på nokså mange år, ble sittende hele denne stortingsperioden, betydde den også en sterk forvitring av det politiske sentrum. Dette viste seg ved valgene i så vel 2005 som 2009.

Ved valget i 2009 og i valgkampen før valget i 2013 kunne det med en viss troverdighet argumenteres for at Høyre var blitt en del av det politiske sentrum. Etter 2013, da Høyre gikk i regjering med Frp, var denne analysen stein død.

Både Venstre og KrF valgte likevel, i solidaritet med sine egne valgløfter om å bidra til en ny regjering, å inngå en samarbeidsavtale med den blå-blå regjeringen, og forholdt seg lojalt til denne i hele stortingsperioden. Det samme kan ikke sies om de to regjeringspartiene.

Erfaringene med en slik avtale, og med Frp i særdeleshet, var da også så dårlige at både KrF og Venstre før valget i 2017 erklærte at noe regjeringssamarbeid med Frp etter valget var og ble uaktuelt. Valget ga da også som resultat at begge regjeringspartiene gikk tilbake både i oppslutning og mandater.

Det samme gjorde de to støttepartiene. Fordi valgresultatet ble såpass uoversiktlig som det ble, kunne Erna Solbergs regjering fortsette, noe den med en frimodighet det ikke var grunnlag for omtalte som «fornyet tillit».

Det gikk ikke mange ukene før Venstre valgte å bryte forsikringen de hadde gitt sine velgere om ikke å gå i regjering med Frp. Når de gjorde det, var det for å sikre en «rausere» og «grønnere» politikk på henholdsvis asylområdet og miljøfeltet.

Det første signalet som kom på miljøfeltet, var en erklæring fra statsråd Terje Søviknes om at regjeringens oljepolitikk er uendret, «selv med Venstre i regjering», som han sa. Ingen hadde vel heller trodd noe annet, men altså: Så mye for den «grønnere» politikken.

Når det gjelder asylpolitikken, er det første signalet man får at politiet, åpenbart i forståelse med politisk ledelse i Justisdepartementet, bryter seg inn i et kirkeasyl og sleper ut en konvertittfamilie som har søkt tilflukt der. Rausere blir det nok ikke med Frp i førersetet!

Med Venstre i en regjering som i hovedsak domineres av Frp og de kreftene i Høyre som ligger tettest opp mot dette partiet, må man kunne slå fast at Venstre ikke kan regnes som en del av det politiske sentrum lenger.

Selv med Venstre i regjering, er den blå-blå blokka med sitt lysegrønne skjær langt fra å ha noe flertall i Stortinget, med 80 mandater. Heller ikke den gamle rødgrønne blokka har et slikt flertall, med 79 mandater. Legger man til de to énmannsgruppene Rødt og MDG, har de 81 representanter.

Det er derfor KrF som sitter med nøkkelen til flertallet i Stortinget, med sine åtte representanter. KrF sitter i den viktige, men krevende situasjonen som gjerne har vært kalt «vippeposisjon». Å operere med et «sentrum» som bare består av KrF, blir likevel helt meningsløst. Tida er derfor inne til å re-definere hvem og hva det politiske sentrum består av.

KrF og Sp har en lang historie sammen som «sentrum» i norsk politikk. Den politiske dynamikken vil være avgjørende med tanke på hvem og hva som ellers vil kunne defineres som «sentrum». Rent ideologisk, og i praktisk politikk, ligger Arbeiderpartiet, slik det framstår i dag, langt nærmere sentrum, og KrF, enn de tre regjeringspartiene.

Det har også vist seg ved en rekke voteringer etter at det nyvalgte Stortinget kom sammen. Sakene har kanskje vært «små» så langt, men de har vært viktige som symboler og signaler. Den tida er over da den blå-blå regjeringen kunne ta KrF for gitt!

I teorien kan det når som helst dukke opp en sak der vippepartiet KrF bidrar til å felle regjeringen Solberg. Nå er ikke det å felle regjeringer noe man gjør fordi man har lyst til det, slik Arbeiderpartiet har hatt en viss historie på, både i 1986 og 2000. Ansvarligheten er blitt større og hovmodet mindre. Ikke minst er dragningen mot sentrum blitt større.

En regjering av Ap, Sp og KrF vil derfor ha minst like gode styringsmuligheter som dagens regjering. Velger man å ta SV med i fellesskapet vil den rett og slett ha flertall. Da vil man kunne snakke om at det er etablert et nytt sentrum i norsk politikk.