Det KrF jeg elsker

På sitt beste er ingen i nærheten av KrF, men litt for ofte tvinges KrF inn en light-rolle i norsk politikk. Norge trenger en sterk kristendemokratisk bevegelse.

Med få dager til valget, er frontene skjerpet. Statsråder besøker svenske bydeler for å drive norsk valgkamp og partiledere er ute med alle slags skremmebilder.

Noen håper på strategiske stemmer, andre setter sin lit til at de siste TV-debattene skal gjøre susen. I partiet jeg fortsatt er medlem av, KrF, er det nok en del frustrerte.

Målingene er ikke all verden og KrFs politikk har på tross av tidenes verdibølge, ikke kommet i sentrum. Men med mange år som aktiv KrF-er, vet jeg at målinger langt i fra er alt for KrF.

KrF er for mange et litt merkelig parti. Det skiller seg fra de andre partiene ved å ikke godta en plassering på den økonomiske aksen. KrF er verken sosialistisk eller fullt ut borgerlig.

KrF er også et parti som ofte velger saker på tross av hva som gir oppslutning. En KrF-er er ofte fornøyd hvis hun har fått snakket om de viktigste sakene, selv om de ikke nødvendigvis gir mange velgere.

Selv har jeg akkurat kommet med bokenFremtidens tapere, boken avslutter med å peke på de åtte gruppene jeg mener trenger politikken aller mest.

KrF har alltid vært et parti som med nestekjærlighetsbudet som fundament, prøver å finne løsninger for dem som sitter nederst ved bordet. Det gir neppe så mange stemmer, men det er her jeg finner partiet jeg elsker.

Men også KrF påvirkes av målinger. Det var lenge snakk om velgerflukt til Frp. Spesielt hvis vi går noen år tilbake i tid. Det gjorde at KrF ofte tok strategiske utspill for å demme opp mot Frp.

Tilsvarende har vi sett med veksten til Senterpartiet de siste årene, hvor KrF har hengt seg på og tatt en slags Senterparti-light-posisjon i flere saker. For velgerne er det neppe en veldig attraktiv versjon.

Selvsagt er målinger viktige. Du trenger oppslutning for å kunne påvirke. Dessuten er politikere ombud, de skal kjempe for meg og deg. For KrF er årets valg ytterst spennende.

Noen målinger har vært skrekkelige, men de fleste er viser en oppslutning tilsvarende sist valg. Noen målinger er langt bedre og vil dersom de slår inn, gjøre KrFs valgvake til en stor festkveld.

Noen har nok blitt overrasket over hvor sentralt kristne verdier har vært i årets valgkamp, nesten alle partier snakker nå om å ta vare på den kristne kulturarven. Men er det så rart at vi blir opptatt av egen kultur og identitet, når omgivelsene oppleves utrygge?

Verdens utfordringer kommer i vår tid veldig nært, uavhengig hvor det skjer. Dessuten har vi i Norge fått en større innvandrerbefolkning, hvor det også er betydelige grupper med andre religioner enn den kristne.

Blant Oslo-ungdommene har det vært målt en økende andel som definerer seg som kristne. Det er ikke sikkert byens ungdomsarbeid har merket denne endringen, trolig handler dette om at mennesker i møte med andre definerte ståsted, selv velger seg et ståsted.

Klassevenninnen er muslim, jeg er kristen. For KrF og for hele Kristen-Norge er dette en unik mulighet, nå er folk flest på vår banehalvdel.

I stedet for å møte endrede tider med frykt, forsøk på å begrense andres religiøse identitet og stengte grenser, bør vi møte tider som denne med trygghet på egen identitet og ikke minst en trygghet på hva egen identitet innebærer.

Det er en av grunnene til at jeg lander på KrF, selv om konkurrerende partier kanskje er mer høyrøstet. I stedet for å forby religiøse symboler, vil KrF sikre retten til å tro, uavhengig hva et flertall på Stortinget måtte mene.

I alle år har det vært konkurranse om kristenfolket. Tidligere i alle parti, men i de senere årene har det stort sett vært en kamp mellom de såkalte minipartiene til høyre for Frp og KrF.

Kristen Fremtid, Kristent Samlingsparti, Partiet De Kristne osv har alle hatt den samme innretningen: misfornøyd med manglende tydelighet, hang mot ytterste høyre og stort sett mest opptatt av at KrF skal gjøre det dårlig.

Ingen av disse partiene har noen gang hatt noen mulighet til å få innflytelse, det samme gjelder ved årets valg. Men gang på gang har vi sett hvordan det å ta noen få stemmer fra KrF, gjør at det blir færre kristendemokrater på Løvebakken.

Den politiske splittelsen minner meg om de mange tragiske menighetssplittelsene vi har hatt rundt omkring i landet. Ingen tjener på det, og omverden blir mindre preget av det vi ønsker å kjempe frem.

Jeg er definitivt inhabil, som mangeårig medlem av KrF, ønsker jeg selvsagt at KrF lykkes ved årets valg. Det betyr ikke at jeg er enig i alt, eller synes alle vurderinger har vært 100 prosent. Godt valg!