BORGERLIG: Med dannelsen av Lyng-regjeringen (bildet), og to år senere Borten-regjeringen, var KrF mer eller mindre frivillig ført inn i en politisk fold som kalte seg selv «borgerlig».  Foto: NTB scanpix

KrF og veivalgene

fredag 12. oktober 2018

Samfunn

Legger man den kristendemokratiske ideologien og den sosialdemokratiske ved siden av hverandre, er det lett å se at her er det mange berøringspunkter.

Det politiske Norge er satt på vent mens KrF forbereder seg på et ekstraordinært landsmøte der partiets vei framover skal pekes ut. I den forbindelse kan det være nyttig å se hvordan partiets vei fram til nå har vært, og hvor den går akkurat nå. Jeg tror det følgende vil bekrefte at dette stort sett var en vei som ble til mens man gikk.

Da Nils Lavik ble valgt inn på Stortinget i 1933 som KrFs første representant der, sluttet ikke han seg til noen «blokk» på Løvebakken, i den grad slike i det hele tatt fantes. I mange saker stemte han sammen med Arbeiderpartiet, i andre med Venstre, som var hans tidligere parti, eller Bondepartiet.

Det samme var tilfellet da Hans Svarstad ble valgt inn i 1936, og KrFs gruppe ble fordoblet. I mange saker stemte da også de to KrF-representantene ulikt.

Ved valget i 1945 fikk KrF valgt inn åtte representanter. Ved det samme valget fikk Arbeiderpartiet rent flertall, i tillegg til at Kommunistpartiet fikk valgt inn en stor gruppe. Med rent flertall hadde ikke regjeringspartiet noe påtrengende behov for å­ ­samarbeide til noen kant; ble man enige internt i partiet, hadde man flertall.

I tillegg var norsk politikk i disse årene relativt konsensuspreget, ikke minst i forsvars- og utenrikspolitikken. I den grad det var noen opposisjon i disse sakene, befant den seg innad i regjeringspartiet, særlig etter at Kommunistpartiet i praksis var ute av bildet etter valget i 1949. Riktignok fikk partiet tre mandater i 1953 og ett i 1957, men det blir det ikke mye opposisjonspolitikk av det.

Opposisjonen i Stortinget besto dermed av de fire partiene Høyre, Venstre, KrF og Bondepartiet (fra 1959: Senterpartiet). Ikke minst John Lyng var en varm talsmann for at disse partiene skulle opptre mest mulig samlet, og hadde en kongstanke om «borgerlig samling».

Det var i Høyre begrepet «borgerlig» oppsto og ble brukt, egentlig til stor irritasjon for de andre tre. Så sent som sommeren 1963, midt under arbeidet med å etablere Lyng-regjeringen, skrev Egil Aarvik, stortingsrepresentant for Oslo KrF og redaktør i partiavisa «Folkets Framtid» en lederartikkel med overskriften «Borgerlig?».

Her karakteriserte ordet som «et sjargonguttrykk i det politiske språk», og skrev: «Det brukes i fleng. Men ingen har gitt noen fyldestgjørende ­eller entydig definisjon av begrepet. (…) Ordet «borgerlig» er i beste fall en meningsløs, i verste fall en tvetydig betegnelse som bare virker forvirrende».

Ordet ble da heller ikke brukt i Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring. I stedet brukte man begreper som «kristne grunnverdier, (…) kulturelle og nasjonale tradisjoner og våre demokratiske institusjoner».

Med dannelsen av Lyng-­regjeringen, og to år senere Borten-­regjeringen, var KrF mer eller mindre frivillig ført inn i en politisk fold som kalte seg selv «borgerlig». Med et stort og til ­tider nokså arrogant Arbeiderparti, måtte de andre partiene finne sammen for i det hele tatt å få innflytelse. Dette ­samarbeidet var like mye en dyd av ­nødvendighet som et uttrykk for noen ­politisk harmoni eller idyll.

Samtidig er det et faktum at disse fire partiene lenge sto for mange av de samme verdipolitiske standpunktene, eksempelvis når det gjaldt abort. Men fra omkring 1980 begynte dette å forvitre etter at først Høyre og så Sp «fristilte» seg i bl.a. abortspørsmålet.

Likevel har ordet «­borgerlig» fremdeles en høy status i ­partiet Høyres retorikk, men den «­fyldestgjørende eller entydig(e) definisjon av begrepet» som Egil Aarvik etterlyste for 55 år siden, har man ennå ikke sett noe til.

Med boka «Det tredje alternativ» fra 1994 slo daværende partileder Kjell Magne Bondevik til lyd for at man skulle bruke betegnelsen «kristendemokratiet» om KrFs politikk og ideologi. Dette har senere fått festet seg mer og mer.

Siden 1963 har KrF vært i regjering i 19 år i alt i sju ­forskjellige regjeringer. I fem av disse årene var ikke Høyre med (Korvald-regjeringen og sentrumsregjeringen). Noen «bred borgerlig» ­regjering har ikke landet hatt ­siden 1971, da ­Borten-­regjeringen gikk av. Ser vi på KrFs ­valgresultater, var det i de ­periodene avstanden til Høyre var størst at partiet gjorde det best.

Av KrFs partiledere var det bare Kåre Kristiansen som man kan si «brant» for at KrF og ­Høyre skulle finne sammen i flest mulige saker. Hva man ­ellers måtte mene om ham som leder: Noen glanstid var ikke hans lederperioder når det gjaldt ­oppslutning.

Et annet ord som også ­brukes en del om de «borgerlige» ­partiene, er «ikke-sosialistiske». Det er vanskelig å se at et slikt ­garpe-begrep er noe lettere å fylle med et fornuftig innhold. Man kan ikke definere et ideologisk ståsted ut fra hva det ikke er. Det blir som å si om en nordmann at han er en «ikke-svenske».

KrF er med andre ord verken et «borgerlig» eller et «ikke-sosialistisk» parti. Det er et kristendemokratisk parti, med en kristendemokratisk ideologi.
 I­nsisterer man likevel på å bruke ­negasjoner kan også Arbeiderpartiet, slik det framstår i dag, langt på vei ­karakteriseres som et «ikke-sosialistisk» parti.

Dette som en ­overgang til det ideologiske ­begrepet ­Arbeiderpartiets ­egne politikere i stadig større grad bruker om sin egen politikk og ideologi: Sosialdemokratisk.

Legger man den kristendemokratiske ideologien og den sosialdemokratiske ved siden av hverandre, er det lett å se at her er det mange berøringspunkter, og det er langt flere mellom dem enn mellom kristendemokratiet og den liberalismen, enten denne er ideologisk begrunnet eller ei, som preger de tre partiene som pr. dags dato sitter i regjering.

Det er det kartet man bør gå ­etter ved veivalget videre.