Jeg trenger dere, og KrF trenger dere

Jeg vet ikke om jeg nå tråkker i salaten, og rett på noen tær, eller om dette er innenfor. Men til alle som vurderer medlemskap og engasjement: gi det litt tid.

De siste dagene har vært vanskelige, også for oss som har vunnet. Det er ikke gøy å se at partifeller og venner er så skuffet og lei seg. På fredag vant min side i spørsmålet om hvilken regjering KrF først burde søke regjering sammen med.

Spørsmålene fra journalister og andre var med en gang «hvor glad er du nå»? Svaret er helt ærlig «ikke så veldig». Og når neste spørsmål er «hva føler du nå», kan jeg ikke engang svare på det. For det er så mange følelser som kommer i konflikt med hverandre.

Jeg er lettet: selvfølgelig er jeg det, mitt syn vant jo frem. Dette var viktig for meg. Jeg er lei meg: Min seier er den andre sidens sorg. Det er vanskelig å sitte og se på partivenner som har det så vondt og som er så lei seg. Hadde det gått motsatt vei, hadde jeg følt det de føler nå.

Jeg har vært overbevist om at min side ville tape flere ganger gjennom de siste ukene, og kjenner derfor igjen følelsene som nå kommer til syne. Det er ingen god følelse. Og det er heller ingen god følelse å se at mennesker du er så glad i, er så lei seg for noe som du er «skyld i».

Jeg er redd: redd for å tråkke noen på tærne. Si noe som kan virke støtende. Sende meldinger som kan oppleves vanskelig fordi det er for tidlig i prosessen. At min melding kan oppleves som press om at alt skal være bra.

Det trenger det ikke å være, men hvordan skal man få frem at jeg forstår det, uten at det oppleves feil. Kan jeg sende melding til folk og si at jeg er glad i dem og vil ha dem med videre? Eller vil det oppleves helt annerledes enn det er ment?

Jeg er urolig: urolig for at jeg ikke skal klare å gi motivasjonen tilbake til alle rundt meg. Noen lurer på om de fremdeles er velkomne i KrF. Svaret mitt er: selvfølgelig er du det!

Og du er mer enn velkommen, du er ønsket. Samtidig er ikke politikken gøy hvis du ikke er motivert for det. Det vet alle, og det er bare en realitet.

Og selv om KrF(U)s dører står vidåpne for alle som vil inn, er det ikke til å legge skjul på at motivasjonen er det som bidrar til at man blir. Jeg vet den er langt nede hos mange, og mye av det jeg går og kverner på er hvordan den skal bygges igjen. Det er ikke minst min jobb, som leder, men også som representant for den siden som vant.

Jeg er stolt: stolt av paritet mitt. Som har gått igjennom en krevende prosess, men som peker på det samme felles målet. Vi skal være KrF uansett, og det er politikken som skal være avgjørende. Debatten på fredag var ryddig og god, og ærlig og full av engasjement.

Jeg er spent: spent på hva samtalene om regjering kan føre frem til, hva vi kan få gjennomslag for, hvordan vi skal kunne prege politikken fremover og hvordan KrFs stempel vil bli på Norge. Hvem skal bli statsråder, hvordan ser det ut – og kommer vi i det hele tatt i mål?

Jeg er... Knut Arild... Hvor skal man starte? Makan til mann! Jeg har så dyp respekt for den mannen. På fredag var både imponert og rørt. Det vondeste med de siste ukene for min del, har vært at Knut Arild har blitt tatt fra meg; han tilhørte på en måte rød side og deres representanter.

Men Knut Arild er min partileder også. Han er varm, raus, god og modig også for meg – selv om jeg var uenig med han i dette synet. Jeg er imponert over jobben han har gjort, og jeg er takknemlig for at han er med videre.

Og så respekterer jeg valget han har tatt, og forstår det, selv om jeg synes det er leit. Jeg er glad han skal sitte på Stortinget i tre år til, og at jeg skal få samarbeide med han videre. Han er en god partileder som jeg er blitt veldig glad i.

Jeg vet ikke om jeg nå tråkker i salaten, og rett på noen tær, eller om dette er innenfor. Men til alle som vurderer medlemskap og engasjement: gi det litt tid. Se hva vi kan få til, vær med og se det politiske prosjektet vi skal bygge og bidra med det du kan.

Vi var overveldende enige på landsmøtets talestol: om politikken og prosjektet. Og KrF skal være det samme uansett.

Husk at vi som vant også vil det beste for partiet, og for oss alle sammen; hele laget. Jeg vil støtte dere, høre deres innspill, være med dere og stå sammen med dere. Hvis vi gjør noe som er krevende: si ifra. I denne saken er det vinnere og tapere, som det alltid er i politiske spørsmål.

Vi har vært og er uenige i denne saken, men vi er en del av samme laget og det er vårt felles ansvar at vi klarer å samle oss etter dette. Jeg skal gjøre det jeg kan, men jeg er helt avhengig av at også de som tapte på fredag vil være med. For jeg trenger dere, og KrF trenger dere.