Hallaråker med anti-katolsk slagside

Om Hallaråker er uenig med meg i min vurdering av KrF, bør han argumentere for at jeg tar feil. Det han nå har skrevet, virker bare som et oppgulp fra den antikatolisisme som preget KrF i hvert fall til 1950-tallet.

Det er en stund siden jeg leste Karl Johan Hallaråkers bidrag til debatten om KrF. For meg blir det for mye usaklige personangrep, og for lite sammenhengende argumentasjon.

Men noen i KrF har sikkert glede av hans bidrag. I sin siste artikkel om KrF og PDK (Dagen 19.09) har han imidlertid en referanse til undertegnede som jeg vil kommentere.

Hallaråker viser til min kronikk To riker - to regimenter (Dagen 12.09). Men det har falt ham tungt fra brystet at jeg med utgangspunkt i den teologisk-prinsipielle fremstilling kritiserer KrF.

At jeg har sympati med PDK, virker i seg selv diskvalifiserende. Og hva verre er, jeg er katolikk. I stedet for å kritisere KrF, burde jeg ifølge Hallaråker ha gått løs på paveinstitusjonen.

Han mener tydeligvis at KrF er en sak bare for protestanter. Partiet er altså en slags politisk-protestantisk menighet, slik at bare folk av protestantisk observans har «rett» til å uttale seg om KrF. Jeg synes å huske at KrF har lagt vekt på å understreke at partiet ikke er noen menighet og bekjennelsesplikten er bortfalt.

I KrF opptrer nå Kjell Magne Bondevik som en slag teologisk overdommer. For ikke lenge siden autoriserte han det politisk-etiske syn som en gruppe pinsepastorer hadde lagt for dagen, som i god overensstemmelse med toregimentslæren.

For Hallaråker er hans kompetanse sikret, siden han er protestant. Bakgrunnen for min kronikk var blant annet Bondeviks faglig sett lettvinte bruk av toregimentslæren.

Om Hallaråker er uenig med meg i min vurdering av KrF, bør han argumentere for at jeg tar feil. Det han nå har skrevet, virker bare som et oppgulp fra den antikatolisisme som preget KrF i hvert fall til 1950-tallet. Da var partiet enstemmig mot at Grunnlovens forbud mot jesuittenes adgang til riket, skulle oppheves.