Er det rom for verdikonservative i KrF?

Det pågår en omfattende debatt om KrF. Har partiet en fremtid i norsk politikk? Hvilke veivalg skal partiet foreta seg, og er det egentlig rom for verdikonservative i KrF?

Kristelig Folkeparti (KrF) i Bergen har erfart at to av partiets representanter i bystyret har meldt seg ut av partiet. For KrF er det trist at Marita Moltu og Elisabeth Leirgul har valgt å melde seg ut, men vi kan selvsagt ikke gjøre annet enn å respektere deres avgjørelse.

Utmeldingene er begrunnet med utgangspunkt i KrFs linje i samarbeidsspørsmål samt at partiet etter deres oppfatning ikke lenger har rom for verdikonservative. I Dagen 11. august 2018 uttrykker Marita Moltu at hun mener KrF i Bergen er blitt «for politisk korrekt og for vage når det gjelder å stå for sine kjernesaker».

Hun mener også at KrF i Bergen gjennom å samarbeide med AP har beveget seg for langt til venstre. Nylig har også KrFs tredje vararepresentant til bystyret, Knut Vindenes, meldt seg ut. Hans hovedbegrunnelse er at partiet er for konservativt i enkelte verdispørsmål. Lett skal det ikke være i politikkens verden.

Først helt kort om den politiske situasjonen i Bergen. Etter valget i 2015 har KrF i Bergen vært del av et byrådssamarbeid med Venstre (V) og Arbeiderpartiet (Ap). Velgerne hadde i valget bestemt at det ikke kunne bli noen flertallsalternativer på høyresiden i bergenspolitikken.

For KrF var det da utvilsomt bedre med et flertall bestående av Ap og sentrumspartiene, enn et flertall uten KrF bestående av Ap og partiene lenger til venstre. I forkant av samarbeidet ble det fremforhandlet en byrådsplattform som sikret KrF gjennomslag i en rekke viktige saker, og partiet fikk to byråder og varaordføreren.

Marita Moltu var selv med og fremforhandlet samarbeidsavtalen med Ap og V, og hun er fortsatt varaordfører i Bergen. KrF i Bergen har opplevd det eksisterende samarbeidet som godt. Gjennom å ta ansvar har partiet kunnet bidra til å gjennomføre god politikk, og viktige KrF-saker har blitt løftet opp og frem.

Så til spørsmålet om det er rom for verdikonservative i KrF. Det er ikke vanskelig å registrere at det norske samfunn i dag på flere områder fremstår som mer sekularisert enn tidligere. Også blant kristne i Norge oppleves det brytninger blant annet i synet på ekteskapet.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette også skaper utfordringer for KrF internt. Nylige hendelser har aktualisert dette. Ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne har dype røtter i tro og tradisjon, og KrF har programfestet at partiet vil løfte frem dette.

Vi er mange i partiet som vil arbeide for at dette skal være partiets standpunkt også i fremtiden.

KrFs ideologi bygger på verdier hentet fra bibelen. Med et slikt utgangspunkt hører jeg med blant dem som tenker at begrepet «verdikonservativ» så absolutt er positivt ladet, og jeg ønsker veldig gjerne å kalle meg selv verdikonservativ.

Det er imidlertid ikke opplagt hva som legges i begrepet, og jeg må derfor ta noen forbehold.

Dersom det å være verdikonservativ innebærer å legge seg tett opp til en nokså ytterliggående høyreside som synes å mene at Donald Trump er noe av det beste som har skjedd kristenheten i nyere tid, så er jeg ikke verdikonservativ. Det kler kristne verdier dårlig dersom de må vinnes frem med selvdyrking, mobbing og bøllete atferd.

Dersom det å være verdikonservativ innebærer å møte muslimer og annerledes troende med frykt, mistenksomhet og passiv aggressivitet, så er jeg ikke verdikonservativ. Vi skal så absolutt diskutere hva som er en bærekraftig og fornuftig innvandringspolitikk, men nestekjærlighet, raushet og vennlighet er varige og gode verdier.

Og dersom det å være verdikonservativ i første rekke handler om å være tilbakeskuende og tenke at alt var bedre før, ja så er jeg heller ikke verdikonservativ. Vi har en svært viktig kristen arv å ta vare på og videreføre, men dersom noen skulle tenke at kristne verdier på noe tidspunkt tidligere i historien har kommet fullkomment til uttrykk i landet vårt, så er vel det åpenbart feil.

Som verdikonservativ drømmer jeg om at vi skal være med å skape et bedre Norge og en bedre verden enn det som er og det som har vært.

Typiske «tester» på om en er verdikonservativ eller ikke handler ofte om hvilket standpunkt man inntar i noen få – men i aller høyeste grad – viktige enkeltsaker. Med utgangspunkt i disse enkeltsakene tenker jeg at jeg passer inn i definisjonen «verdikonservativ», men samtidig er jeg ikke fornøyd dersom forståelsen av det å være verdikonservativ kun begrenses til noen helt få saksområder.

Verdikonservatisme handler fremfor alt om å stå opp for menneskeverdet fra unnfangelse til død. «Ja til livet» er et godt og gammelt KrF-slagord som har like stor relevans nå som før. Kamp mot sorteringssamfunnet, fattigdom, ufrihet og slaveri og kamp mot mobbing og utenforskap er bare noen få eksempler på saksområder som ikke vil bli mindre viktig i tiden som kommer.

Verdikonservatisme innebærer å være i fremste rekke for å forvalte og ta vare på Skaperverket, og verdikonservatisme er å støtte og legge til rette for det skapende mennesket; gründere og andre i næringslivet som bidrar til å skape arbeidsplasser og den økonomien som vi skal leve av i fremtiden.

Verdikonservatisme er å ha et særlig øye for den enorme betydning som kristne og andre frivillige og ideelle aktører har i vårt samfunn. Deres frihet og handlingsrom må vernes og beskyttes. Også i Bergen ville nok mange av disse ha merket det dersom KrF ikke hadde vært deres spesielle ombud i budsjettforhandlinger og ellers.

Og når alt kommer til alt tror jeg også at noen av de aller viktigste nøklene til grunnleggende samfunnsforandring befinner seg nettopp med utgangspunkt i det arbeidet som mange av disse er kalt til å utføre.

Jesu liv og lære utfordrer oss både som enkeltpersoner og samfunn på alle livsområder. Jeg tror at noe er rett og at noe er galt, og jeg tror at det finnes noe som er sant og noe som er usant. Det er et stort behov for verdikonservative politikere som tar med seg sine verdier inn i politikken.

Samtidig er det krevende fordi verdiene i seg selv vanskelig lar seg «fange» på en høyre-sentrum-venstre akse, og det er derfor heller ikke alltid opplagt hvilke politiske veivalg eller strategiske vurderinger som best sikrer verdiene gjennomslag i praktisk politikk.

Jeg er ikke enig med KrFs politikk på et hvert område, men i sum er det KrF som klart best gjenspeiler de verdiene som jeg ønsker å stå for. Jeg er verdikonservativ, og jeg opplever at det er et stort rom for meg i KrF.