FRP: La oss forholde oss til realitetene, og da er saken klar, SV eller Frp? Av disse må jeg velge Frp, noe jeg tror de fleste KrF-velgerne også mener, skriver Kristian Bønes Yndestad. 
  Foto: Terje Bendiksby, NTB scanpix

Betraktninger fra en enkel kristenvelger

lørdag 13. oktober 2018

Samfunn

Når Hareide påpeker «uten SV», fremstår det mer som en ønskedrøm enn en realitet.

Knut Arild Hareides tale til landsstyremøtet var virkelig et friskt pust. Jeg hadde begynt å tvile på om denne mannen hadde det i seg å snakke tydelig. Når Hareide klarer å skrive en bok på 201 sider uten at noen egentlig ble helt klok på hvor han ville, trodde jeg bunnen var nådd.

Heldigvis ble bokens innhold tydeliggjort i lys av talen. Dette var viktig, for utydelighet og en naiv tro til urealistiske regjeringskoalisjoner er det jeg har forbundet Kristelig Folkeparti med de siste årene.

Et parti som selv har tatt valget om å bli Norges kjipe bremsekloss, og som ikke klarer å profilere sin egen politikk. Hareide var på offensiven i talen, og måten han fremstilte KrFs politiske prosjekt varmer et gult hjerte.

Veivalg satt til side, det er slik jeg ønsker en partileder skal fremstå; modig og tydelig. Som en enkel kristenvelger er jeg avhengig av politisk tydelighet. Det har ikke KrF klart å tilby.

Det som fremkommer nå er litt mer enn den ene vitsen vi hører hvert fjerde år i en partilederdebatt, og den defensive bruken av ordet «anstendig» hver gang Sylvi Listhaug åpner munnen. Jeg aner konturene av et aggressivt taktskifte i måten KrF og Hareide fremstår.

Det er svært kledelig, og treffer meg som velger. Når det er sagt er det en hel del ting i Hareides tale som fortsatt fremstår rart og utydelig.

Et politisk parti med ambisjoner om gjennomslag må selvsagt ha en pragmatisk tilnærming til hvordan man samarbeider i Stortinget, og kanskje gjelder dette spesielt for et sentrumsparti. Det betyr likevel ikke at man ikke også må overveie de dypere implikasjonene av hva et samarbeid medfører.

Satt på spissen; KrF diskuterer i disse tider hvilke ytterpunkter i norsk politikk de ønsker skal få innflytelsesmakt i regjeringen. Jeg ønsker å formulere meg slik for å få frem realitetene i det valget KrF skal fatte. For faktum er at man i KrF nå må velge å gi en av disse ytterpunktene en hånd på rattet når Norges politiske fremtid skal formes.

Når Hareide påpeker «uten SV», fremstår det mer som en ønskedrøm enn en realitet. Hadde mandatfordeling i Stortinget vært slik at man kunne hatt flertall med en regjering bestående av Ap, Sp og KrF, hadde jeg vært tilbøyelig til å kjøpe argumentasjonen til Hareide.

I en slik regjeringskonstellasjon kunne KrF fått gjennomslag for en varm gul politikk, uten å måtte forholde seg til ytterpunktene, og linjeskiftet i norsk politikk hadde ikke vært like dramatisk. Jeg må erkjenne dette, til tross for at jeg personlig har en lyseblå tiltro til landet.

Men la oss forholde oss til realitetene, og da er saken klar, SV eller Frp? Av disse må jeg velge Frp, noe jeg tror de fleste KrF-velgerne også mener. Men hva er det som gjør at Frp er mer spiselig enn SV for den gjengse KrF-velger?

Jeg ønsker å påpeke noe vesentlig, som på et dypereliggende plan har stor betydning for hvorfor et linjeskift for mange velgere vil bety et absolutt farvel til KrF.

Det er tydelig at vi i Norge er velsignet med at venstresiden ikke er like radikal som i Sverige. Selv om overførbarheten er begrenset, tillater jeg meg likevel å påpeke at Arbeiderpartiets søsterparti, Socialdemokratarna, gikk direkte inn for nedleggelse av alle skoler med konfesjonelt innhold.

Som en enkel velger klarer ikke jeg å se bort i fra at dette er det ideologiske tankegodset man også delvis møter på venstresiden i Norge. Om ikke Arbeiderpartiet er like radikal, er i alle fall SV tilbøyelig til å være det. Når man sammenligner SV og Frp i verdimessige spørsmål, er de ofte jevnt over like dårlig.

Det SV vinner på er en tydelig sosial profil og en mer definert kamp for de minste, selv om denne kampen er verdimessig veldig selektiv. Eksempelvis er fri abort for SV nærmest kjernen i kampen for kvinners rettigheter, og da gjerne med utvidelse til uke 16. Jeg opplever det slik at mot høyresiden kan saken på en verdig måte diskuteres, på venstresiden står du i fare for å få en parole i hodet.

Realiteten er uansett den at når det kommer til sekularisering og utvisking av kristne verdier kan mange partier samarbeide bredt i Stortinget, det gjelder også Frp og SV.

Det som er avgjørende for meg er at Frp holder den liberalistiske frihet høyt. En liberalisme som dessverre ofte fører med seg en utvisking av de kristne verdiene dette landet er tuftet på. Paradoksalt nok er det likevel dette frihetsfokuset som til syvende og sist gjør Frp mest spiselig.

Det frihetsfokuset som man finner i Frp appellerer på et vis til meg som kristen. Det handler om friheten til å få lov til å tro, og for mange kristne er troen viktigst.

For mange kristne velgere er det viktig at det norske samfunn i framtiden ikke skal fortsette den stadige distanseringen fra vår kristne kulturarv. En kvelende sekularisering har resultert i det veldig mange vil oppleve som et trangere handlingsrom for kristne.

At veldig mye av utviklingen i Norge går i verdimessig feil retning er Hareide tydelig på. Det er veldig bra. Likevel er det et aspekt ved denne utviklingen KrF ikke har klart å fremstille seg som en motstander av. For meg gjelder dette rettighetene til det troende individ. Den eneste politikeren som tydelig og klart har løftet frem denne problematikken, er vår kjære statsminister Erna Solberg.

Hun har talt varmt om at det må være lov å tro her i landet. Om man velger å avsette en slik statsminister, bør man ha en veldig god grunn. Om ikke vil man få det svært vanskelig med å tette igjen velgerflukten mot høyresiden.

Det hjelper ikke å reparere skroget på venstresiden av båten når den andre siden har et gigantisk hull. Båten vil kantre og forlise uansett, og kanskje vil KrF dele samme skjebne.