Syv år med krig i Syria

At en av tre familier i Syria nå har kvinnelig overhode, sier i seg selv mye om hvordan krigen forandrer samfunnet.

15. mars 2011 regnes som dagen da opprøret i Syria startet. Dette var dagen da de første demonstrantene marsjerte i gatene i Damaskus. Inspirert av den arabiske våren krevde de demokratiske reformer og løslatelse av politiske fanger.

Som vi alle vet ble det ingen demokratisk vår i Syria. Konflikten ble raskt brutal og sekterisk. Landet går nå inn i sitt åttende år med krig. Ødeleggelsene på bygninger og infrastruktur er enorme.

Uerstattelige historiske minnesmerker ligger i grus. Men det verste i denne krigen er de menneskelige lidelsene. Ingen av oss utenfor kan noen gang forstå hva syrerne har vært i gjennom disse årene.

Vi kan høre dem fortelle om frykten de følte i måneder og år mens byer og bydeler ble bombet, og om smerten da hjem ble jevnet med jorden og de så sine kjære bli drept, men vi vil aldri skjønne rekkevidden av hva disse menneskene har vært igjennom.

At en av tre familier i Syria nå har kvinnelig overhode, sier i seg selv mye om hvordan krigen forandrer samfunnet. For dette skyldes ikke kvinnefrigjøring. Det er et resultat av at mennene er vekk.

Fedre og brødre, ektemenn og sønner er drept, bortført eller fengslet, de har flyktet eller er ute og slåss for hæren eller opprørsgruppene. Tilbake står kvinnene uten forsørgere og beskyttere, med et enormt ansvar på sine skuldre.

Over elleve millioner syrere har måtte flykte fra hjemmene sine. Fem millioner av disse har flyktet ut av landet. Og som alltid er barna er de store taperne i krigen. Redd Barna ropte denne uken varsko på vegne av barna i Syria.

Barndommen deres blir bombet i stykker. Et av fire barn er underernært, og svært mange vokser opp med lite eller ingen skolegang. Desto mer fortvilende er det at krigen ikke ser ut til å ha noen ende.

Krigen i Syria er en stedfortredende krig der andre stater og interesser bruker den syriske jorda som slagmark. Dette er ikke en krig der det er mulig å peke på de «gode» og de «onde», det er snarere en krig der valget står mellom pest og kolera, mellom det som er ille eller det som er verre.

De kristne søker tilflukt i de regjeringskontrollerte områdene, fordi der er et visst nivå av trygghet. I de opprørskontrollerte områdene er det umulig for kristne å leve.

Dette var noe av bakgrunnen da den syrisk-ortodokse patriarken nylig reagerte på at Kirkenes Verdensråd fordømte angrepene mot Øst-Ghouta, men unnlot å nevne at opprørere sender raketter mot de regjeringskontrollerte områdene av Damaskus der de fleste kristne bor. De opplevde å bli glemt. At deres lidelse ikke blir anerkjent.

Det samme skjedde under kampene om Aleppo. Opprørerne fikk verdenssamfunnets sympati. At de samme opprørerne i fire år bombet sivilbefolkningen på den andre siden og kuttet tilførselen av vann og strøm, fikk lite oppmerksomhet.

Som kristne har vi et særlig ansvar for å støtte våre lidende brødre og søstre. Når de signaliserer at de føler seg sviktet og glemt, må den verdensvide kirke lytte.

Når dét er sagt, er det klart at hele det syriske folket lider. Uansett om de er flyktninger inne i landet eller utenfor, om de tilhører den ene eller den andre siden, så er lidelsene enorme.

Det er viktigere enn noen gang å støtte gode krefter som arbeider for å lindre denne lidelsen, i en tid der Syria-krisen har vart lenge og andre kriser konkurrerer om verdenssamfunnets oppmerksomhet. Så må vi aldri glemme bønnens kraft. Be om fred! Be ham som er historiens herre om å gripe inn i Syria.