Kunnskap er bedre enn fordommer

Vi henter alle våre verdier fra et sted, enten det er filosofisk, historisk, kulturelt eller religiøst.

I gårsdagens avis kunne vi lese at Menighetsfakultetet vil opprette et nytt senter hvor de ønsker å samle den forskningen som foregår innen både humaniora, teologi, religionsvitenskap og samfunnsfag. Dette er gode nyheter. Det er grunn til å håpe at flere akademiske institusjoner vil se behovet for å forske på religionens samfunnsmessige betydning i vår tid.

På den ene siden sier vi ofte at vi lever i et svært sekularisert samfunn. Det er mye sant i det. Samtidig er det også en kjensgjerning at religioner finnes rundt oss, i et større mangfold enn kanskje noen gang, og at dette har betydning for hvordan mange mennesker lever livene sine.

Da trenger vi kvalifisert kunnskap om hvordan religion påvirker oss. Vi kan ikke nøye oss med enkle forestillinger hvor man betrakter religion som en ensartet størrelse, og vi kan heller ikke legge til grunn at det å være religiøs er en og samme sak, med noen ulike sjatteringer ut fra hvilken spesifikk religion den enkelte tilhører.

For eksempel er det grunn til å problematisere bruken av begreper som radikalisering og ekstremisme. Her har det skjedd en betydelig utvikling bare de siste tiårene. Men vi burde egentlig vite at både radikalisering og bevegelse i retning av ekstremisme kan arte seg svært forskjellig innen ulike religiøse retninger.

Hvis religionene bare skal undersøkes med strengt sekulære briller, står vi i fare for å gå glipp av verdifull kunnskap som kan hjelpe oss til å se både muligheter og farer ved religiøs innflytelse i dagens Norge.

Forskning er det kanskje fremste løsenordet i vår tid. Vi har gjennomgående stor tillit til forskning. Og det er ikke uten grunn. Det kan alltid være fristende å ty til enkle generaliseringer, eller å nøye seg med den forklaringen som rent intuitivt fremstår som den mest sannsynlige ut fra de forutsetningene den enkelte av oss har.

Men vi skal ikke ha studert særlig mye før vi begynner å innse våre egne begrensninger. Vi har alle våre skylapper, vår historie, våre fordommer og våre etablerte kortslutninger. Da trenger vi hjelp til å lære. Og vi trenger å undersøke ulike forhold ved hjelp av gode metoder som kan gi oss de rette svarene, ikke bare de svarene vi i utgangspunktet ønsker oss. Derfor er forskning bra.

Samtidig må vi hele tiden også ha med oss erkjennelsen av at forskningen i sin natur alltid er underveis. Ingen av oss kan vite hvilke svar vi kommer frem til i morgen. Kanskje har vi oversette aktuelle momenter, kanskje har vi stilt spørsmålene feil, kanskje har vi lagt for lite vekt på faktorer som vi egentlig kjenner til.

Det er ingen grunn til å delegitimere religiøse premisser i samfunnsdebatten. Vi henter alle våre verdier fra et sted, enten det er filosofisk, historisk, kulturelt eller religiøst. Det er både intellektuelt og historisk urimelig å ville ekskludere de religiøse forutsetningene fra dette spekteret.

Derimot trenger vi å sette oss inn i hvordan ulike religioner og religiøse retninger forstår forholdet mellom individet og samfunnet, mellom denne verden og det hinsidige, mellom rett og galt. Derfor er det grunn til å håpe at det nye forskningssenteret kan gi en bedre kunnskapsbasis for den viktige debatten om religionens plass i vårt samfunn.