Vi kan bli så kristne at vi trenger omvendelse

Derfor er gudsfrykt et nøkkelord vi trenger å gjenoppdage og få et sunt forhold til.

I sin ungdom inviterte Frelsesarmeens grunnlegger William Booth med seg flere fattige og søkende mennesker til gudstjeneste. Disse arbeidsløse menneskene han tok med seg både hørtes, så og luktet totalt annerledes enn dem som gikk i kirken fra før.

Dette skapte så mye misnøye at pastoren til slutt ba Booth ta med seg vennene sine og gå et annet sted, siden de ikke passet inn. Når jeg nylig leste denne historien i biografien om William Booth, tenkte jeg: kunne noe lignende også skjedd i dag?

Mange kristne i Norge er med i et kristent miljø, med gudstjenester og alt det sosiale rundt det. Når vi er en del av et kristent miljø, blir det alltid kultur ut av det. Hvordan vi snakker med hverandre, hvordan vi oppfører oss, hva er sosialt akseptert, hva snakker vi ikke om, hvem vi ler av, og så videre.

Uansett om det er Den norske kirke, bedehus eller frimenigheter – slik er det overalt. Når vi er lenge nok i et kristent miljø, vet de fleste av oss sånn cirka hvordan vi skal oppføre oss slik at vi passer inn.

Til slutt kan vi bli så selvsikre og husvarme (eller så misfornøyde og kritiske) at vi lett glemmer hvorfor vi egentlig er her, og hva som forener oss: Vår relasjon til Jesus, frelser og herre for alle mennesker.

Derfor trenger vi regelmessig å børste støvet av et ord som har fulgt kristenheten i 2000 år: omvendelse. Det Bibelen sier om omvendelse utfordrer oss til å tenke gjennom hvorfor vi er kristne. Det handler først og fremst om å leve vendt mot Gud, ikke bare tilpasse seg eller reagere på det alle andre gjør.

Det gjør at vi av og til må gå mot strømmen, og følge den indre overbevisningen Gud gir gjennom Ordet, på tross av hva andre tenker. For eksempel: Sitter noen fremmede helt alene, kan du gå og prate med dem. Selv om ingen andre gjør det.

Reagerer du på noe som blir sagt eller gjort, kan du gå og ta det opp med den det gjelder. Selv om ingen andre gjør det.

Møter du noen som trenger skyss hjem eller penger til å handle brød og pålegg, har du en gylden anledning til å velsigne din neste. Selv om ingen andre gjør det.

Merker du at du ikke er en god utgave av deg selv, gå til noen du stoler på og snakk om det som tynger deg. Selv om ingen andre gjør det.

Sitter du fastlåst i dine egne tanker og følelser, oppsøk det som kan sette mot i deg – Guds ord. Selv om ingen andre gjør det.

Blir du fortvilet over det du ser rundt deg, gå avsides og rop til Gud. Selv om ingen andre gjør det.

Kanskje du til og med er en del av bønnesvaret på din egen bønn.

Omvendelse handler altså om å vende seg til Gud. Det betyr å orientere seg mot det som er rett, sant og viktig i Guds øyne - hver dag. Å vende seg til kjærligheten, tilgivelsen og nåden Gud gir, uansett hvor godt vi lykkes med det vi prøver på.

Omvendelse betyr også å ta opp kampen mot det som ikke er rett og bra, og starte med seg selv. Enten det er snakk om synd, menneskefrykt, travelhet, konflikter, kynisme, religiøst svermeri eller andre ting. Mange av disse tingene går det til en viss grad an å kamuflere for andre kristne. Men ikke for Gud.

Derfor er gudsfrykt er et nøkkelord vi trenger å gjenoppdage og få et sunt forhold til. Det å huske på at Gud stiller oss til ansvar for det vi sier og gjør, er en god hjelp til å gjøre det som er rett eller viktigst. Spesielt i ukomfortable situasjoner vi helst vil rømme vekk fra.

Det Bibelen sier om omvendelse lar oss ikke være i fred med en kristendomskultur som lett mister det viktigste av syne: Evangeliet om hva Jesus har gjort, og hva det betyr i våre liv. Ikke minst for dem vi møter på vår vei - og på våre gudstjenester.