I kirkemødrenes tid

Kvinnelige hovedledere i Norge har blitt mer vanlig, men fremdeles lever det en forestilling om at kvinner betros større og viktigere lederoppgaver på misjonsfeltet enn her hjemme.

Misjonsbevegelsen har lange tradisjoner for å gi kvinner rom i tjenesten. Ikke bare har de representert en overvekt av utsendingene, men de har også båret den økonomiske ryggraden i mange organisasjoner, gjennom trofast innsats og gaver til misjonskvinneforeninger.

I 2014 var 55 prosent av alle langtidsutsendingene i Normes medlemsorganisasjoner kvinner (301 av 542 langtidsutsendinger). For enkelte lesere kan dette tallet virke høyt, men det er faktisk det laveste tallet noensinne målt. Det er antallet single kvinner som langt har overgått antallet single menn på misjonsmarken.

Hvordan kan det ha seg at så mange kvinner med kall til å tjene Gud har funnet sitt tjenestested utenfor Norges grenser? Og er det slik at det nå åpner seg flere muligheter til å tjene Gud i Norge for kvinner med lederutrustning, siden andelen kvinner på misjonsfeltet stadig er synkende? Vestlige kvinner i misjon får ofte betrodde stillinger på felt, som kanskje kunne være forbeholdt menn her hjemme. Et eksempel er misjonær Liv Haug, som dro fra Kristiansand til Perené-dalen i Peru i 1971. Haug ble ordfører i 1980 og fylkesordfører i Chanchamayo-provinsen i 1995.

Et annet, og viktig eksempel, er Kina-misjonær Marie Monsen fra Bergen. Monsen ble født i 1878 og bodde i Kina i over 30 år. Monsen sto i bresjen for en betydelig vekkelse i Nord- og Sentral-Kina og har av mange blitt beskrevet­ som husmenighetenes mor i ­Hubei-provinsen.

Min generasjons kvinner har mange gode lederforbilder, men når jeg vil sortere dem i kategorier, så er de enten misjonærer eller pastorfruer. Mange av misjonærkvinnene levde som enslige hele sitt liv og viet hele sin yrkesaktive karriere til misjonens tjeneste. Det har også vært perioder i misjonshistorien hvor kvinner som giftet seg i løpet av sin misjonstjeneste mistet sin stilling og tittel som misjonær, en skjebne som ikke rammet deres mannlige kollegaer.

Kvinnelige hovedledere i Norge har blitt mer vanlig, men fremdeles lever det en forestilling om at kvinner betros større og viktigere lederoppgaver på misjonsfeltet enn her hjemme. Eksempler skaper presedens, og presedens skaper kultur. Det er derfor viktig at misjonsorganisasjonene er bevisste på hvilke signaler som sendes ut når kvinner ordineres til tjeneste på felt, men ikke kan bli toppledere i Norge. Det siste året har det blant annet pågått en debatt iPinsebevegelsen omkring ledelse og kvinner, hvor yngre kvinnelige ledere har etterlyst nettopp kvinnelige ledelsesforbilder.

Den bibelske modellen for ­lederskap er modellert av Jesus ved å tjene andre. «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres og den som vil være først, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Markus 10.42-45). Dermed er ikke lederskap noe man kan ta seg til, men et ansvar som en person blir betrodd. Ingen tittel garanterer en leder etterfølgere, men folk følger ledere som de ser opp til og deler visjon med.

I den forstand kan man si at kvinnekamp, som kamp om lederposisjoner, ikke har vært særlig bibelsk, da vi er kalt til å tjene i ydmykhet, både kvinner og menn. Her har også menns kamp om posisjoner vært særs lite flatterende.

Kvinner fra Sør har mange steder ikke de samme mulighetene som nordiske misjonærkvinner. Mange steder er kvinners stilling nært knyttet til familiens forventninger, og disse har som oftest dreid seg om å føre slekta videre. For kvinner i slike kulturer er det vanskelig å kombinere familieliv med tjeneste, noe som har tvunget dem til å måtte velge mellom en tjeneste på fulltid og det å ha familie. Det er få land i verden som har så gode ordninger for kvinner som både ønsker å satse på karriere og ha familie som Norge.

I starten av artikkelen stilte jeg spørsmålet om det nå åpner seg flere muligheter for kvinner til å tjene Gud i lederstillinger i Norge, siden færre kvinner nå drar ut i misjon. Og jeg tror jeg kan svare et forsiktig ja på det spørsmålet. Vi ser stadig flere menigheter og kirkesamfunn som vektlegger utrustning, nådegavebaserte tjenester, teamledelse og erfaring fremfor kjønn, som kriterium for ledelse.

Kanskje kan vi til og med si at denne utviklingen er et av flere kjennetegn på at vi lever i de siste tider? Vi finner iApostelgjerningene 2.17-18 denne beskrivelsen av nådegavebasert tjeneste; «I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deressønner og døtre skal profetere og de unge skal se syn og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mineslaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.»