En god Gud

Anders Torp har inspirert meg til å skrive min egen bønn, og å vise mitt ansikt. Kanskje bønnen ikke bare er min, men vår – vi som tror – inspirert av bønnen til ham som ikke selv våger å tro.

Er Gud god?Anders Torpetterlyser godhet og kamp mot urettferdighet i sin bønn (Dagen 23.09, red. anm). Jeg må si at den berører meg. Når han som ikke lenger tror, allikevel tar seg bryet med å varsle, fremstår han som en veirydder for godheten. For hvorfor gidder han egentlig engasjere seg? Jeg tror det er for godhetens skyld.

Det er tankevekkende å lese bønn fra en ikke-troende. Det er også rørende for meg å se omsorgen og velvilligheten i kommentarfeltet. Det er en omsorg som ikke lar seg begrense av tro og meninger. Jeg tror at slik omsorg dukker opp når vi våger å vise vårt sanne ansikt – når vi våger å vise sårbarhet. For åpenhet skaper åpenhet.

Anders Torp har inspirert meg til å skrive min egen bønn, og å vise mitt ansikt. Kanskje bønnen ikke bare er min, men vår – vi som tror – inspirert av bønnen til ham som ikke selv våger å tro, men som håper på det gode og som utfordrer vår tro til handling.

Når menigheten ber og handler, vil kanskje flere våge å tro at Gud er god og at den kjærligheten som Jesus viser er troverdig – at denne kjærligheten betyr noe dyptgripende i våre liv, akkurat her og akkurat nå.

Er Gud god? Vises det gjennom oss, vi som er Hans hender og føtter? Er evangeliet gode nyheter, er ikke unnskyldninger nok. Jesus sa: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh.13.34-35).

Det er denne kjærligheten og godheten Torp etterlyser – at vi elsker hverandre og at vi ikke gjemmer på urett. Godhet synes ikke uten handling. Gud er god – la oss vise det. Her er min bønn:

«Kjære Jesus. Det føles som jeg har blitt blåst over ende igjen. Vinden er forfriskende, den har åpnet opp og gjort godt. Samtidig har den vært krevende i kastene, det har vært slitsomt og jeg har måttet klamre meg fast. Noen ganger har gjenstander blitt fanget av stormen og jeg var redd de ville treffe meg. Det har blåst i noen måneder nå. Jeg står oppreist.

Det er ikke bare gjenstander vinden får tak i, men følelser. Hadde de hatt farger, ville de vært et fabelaktig lydløst fyrverkeri som lyste opp natten. Oppgitthet over taushet, sinne over urettferdighet, nysgjerrighet og tårer, svimmelhet, slitenhet og tomhet, men også sterke, men korte lysglimt av håp. Jesus, jeg tror du har gitt meg ord med følelsene – jeg gir dem videre.

Når jeg har vært utålmodig, er du min tålmodighet. Når jeg har lyst til å riste folk og skrike, da er du min fred. Når jeg er kritisk, minner du meg på min egen bjelke. Allikevel kan jeg ikke være stille, jeg må si ifra at det gjelder den ene – elsket av deg – tråkket på av sine egne. Auda! – tråkker videre og videre – marsjerer rytmisk med evangeliet. Er det gode nyheter?

Jeg blir sint slik du ble sint da folk ble tråkket på og krympet, selv om jeg ikke alltid oppfører meg og mine støvler er store. Kan ikke du sende noen for å passe på meg, kritisere meg. Det hadde vært godt – for kritikeren å bli kritisert.

Hvorfor tråkkes det opp og ned og frem og tilbake på folk, med store støvler. Så lenge nye aspiranter rekker opp hånden og ber en bønn, er det ikke farlig? De blir jo frelst. «Short, sharp and with fire», vi må nå ut nå med gledens budskap, i en fei. Hastighet er viktig, men speedbåter er små.

Er det slik ditt evangelium er, at vi kan komme unna med hva som helst, bare vi sier de riktige tingene? Da er du ikke bedre enn styggen på ryggen. Da kan du bare ryke og reise, Jesus. For vi kan ikke tråkke med skitne støvler over alt, selv om vi er uniformert og bærer dine bokstaver på brystet.

Vi kan ikke vandre inn i stuene til folk og forkynne: «Jesus er Herre. Jesus vil pusse opp stua di. Vi må bare rive ned veggene først». Det er ikke rett, det er ikke slik jeg kjenner deg – kjære Jesus.

Tenk så mye godt som har skjedd på grunn av #fullåpenhet – en håndfull menneskers ord og historier. Fortellinger som beveget oss og fikk oss til å reagere og åpne opp for langt flere. Slik du, Jesus, reagerte da du møtte kvinnen ved brønnen, Sakkeus i treet, kvinnen som var grepet i hor og mannen som var lam.

Vi ble rasende over den urett som var begått, over store grove støvler som hadde satt sine dype avtrykk, langt over dine grenser. Støvlene var våre egne og vi klarte ikke se det. Vi snakket mye om støvlene, men lite om merkene i sjelen, og de betente sårene. Vi sa en gang: Dette er en røff bransje, blod og smerte må påregnes for soldater. Du kan hvile i paradis.

Det var et ekspresstog jeg bare måtte hoppe på. Trodde ikke jeg fremdeles skulle være her. Reisen bare fortsatte, og vi som er ombord har så mye å kritisere og diskutere. Noen av oss ber. Planla du alt dette, Gud? Her sitter vi. Toget skal visst ikke stoppe med det første. Det er mye å ordne opp i. Vi trenger tid.

Amen.»