Da verden stoppet opp

Det er underlig å tenke på at dette handler om kristne ledere som representerer Gud på jorden, og som samtidig kan såre mennesker veldig dypt.

For noen år siden fikk jeg oppleve på kroppen at en kristen leder utnyttet sin stilling ved å begå seksuelle overgrep. Den tiden av mitt liv definerer jeg som et helvete. Verden stoppet opp for meg.

Jeg sleit med angst, depresjon, skyldfølelse og skam. Jeg går fortsatt ukentlig til behandling for å bli bedre, og for å bearbeide smertefulle minner som kroppen husker så alt for godt.

Redselen for å ikke bli trodd gjorde at det tok veldig lang tid før jeg våget å betro meg til en som jeg stolte på. Omsider fortalte jeg om det som hadde skjedd.

Heldigvis ble jeg trodd og tatt på alvor. I dag kjenner jeg på dyp takknemlighet for at den jeg betrodde meg til møtte meg med respekt, omsorg og kunnskap om den tilliten som kan bli misbrukt i et asymmetrisk forhold.

Ledelsen i den organisasjonen overgriperen jobbet for ble varslet om hva jeg hadde blitt utsatt for. Etter hvert opplevde jeg likevel å bli stående ganske alene.

Jeg erfarte at jeg ikke fikk tilstrekkelig informasjon om hvor saken stod og hva som foregikk, selv om jeg etterspurte dette.

En person fra organisasjonen var mye tilgjengelig for meg i noen uker av den verste fasen, men den personen hadde selv lite informasjon å gi. Jeg følte meg usynlig, og opplevde at organisasjonen var mer opptatt av å gjøre alt riktig i forhold til overgriperen enn å ta vare på meg.

Og jeg var i min verste livskrise. Jeg satt igjen med følelsen av å være et «informasjonsinstrument», og at ledelsen i organisasjonen var interessert i meg så lenge jeg kunne fortelle mest mulig detaljer om overgrepene.

Fire kristne organisasjoner (Indremisjonsforbundet,Misjonssambandet,Misjonsselskapet ogNormisjon) har sine ressursgrupper i krenkelsesaker. Navn på deres fagpersoner kan man finne i «Retningslinjer for håndtering av seksuelle overgrep».

Jeg fikk ganske tidlig tilbud om å snakke med en av disse fagpersonene. Selv brukte jeg noen uker på å innrømme for meg selv at jeg trengte hjelp, og at jeg trengte profesjonell hjelp. Jeg takket ja til tilbudet, men til min svært store overraskelse ønsket ikke kvinnen i ressursgruppen å møte meg og følge meg opp.

Jeg fikk ikke heller noen begrunnelse for det. Jeg kjente meg sviktet og forlatt av de fleste kristne som skulle være til støtte. Den oppfølgingen jeg fortjente, måtte jeg kjempe for. Etter at generalsekretæren tok noen telefoner til kvinnen ønsket hun plutselig å møte meg likevel.

Ledelsen i organisasjonen gjorde meg kjent med at jeg selv måtte ta stilling til om jeg ville anmelde overgriperen. Samtidig var jeg informert om at organisasjonen ønsket å støtte meg uansett hvilket valg jeg skulle ta, men jeg fikk ikke noe aktiv hjelp fra organisasjonen i dette. Jeg måtte gå til legevakten for å skaffe meg en liste med navn på advokater som jobbet med overgrepssaker.

Nettopp fordi jeg opplevde at organisasjonen gjorde lite for å gripe inn og håndtere saken rettferdig i forhold til meg, måtte jeg ta saken i mine egne hender ved å politianmelde overgriperen.

Det tok for eksempel flere uker før menigheten overgriperen ledet ble samlet til medlemsmøte hvor det ble informert om den sanne grunnen til at overgriperen avsluttet arbeidsforholdet i menigheten. Selv om overgriperen hadde erkjent de faktiske forhold, ifølge ledelsen i organisasjonen.

Generalsekretæren lovet meg at for å hindre at overgrep skjer igjen, blir vedkommende ikke ansatt hos dem eller de organisasjonene som de samarbeider med. Organisasjonen har også gitt uttrykk for at de skulle dekke mine utgifter for behandling.

Etter flere runder med samtaler og møter med ledelsen i organisasjonen ønsket jeg å bli ferdig med det kapittelet, og ville gå videre. En sommerdag fikk jeg telefon fra min advokat der hun fortalte at hun søkte hjelp hos Kirkens ressurssenter til å få forklart hvordan sjelesorg-begrepet fungerer i lavkirkelig forhold.

Til min advokats store overraskelse kjenteKirkens ressurssenter til min historie. De satt til og med med saksdokumenter. Advokaten min ble fortalt at ressurssenteret fikk i oppdrag fra organisasjonen å vurdere sakshåndteringen. Jeg ble verken spurt eller informert om det i forkant.

Jeg hadde kanskje aldri fått vite om dette dersom representanten for Kirkens ressurssenter ikke hadde fortalt det. I retningslinjene står det at den anklagede kan be om at en ekstern instans skal gjennomgå håndteringen, men det nevnes ikke et ord om at den krenkede skal underrettes.

Generalsekretæren har gitt uttrykt for at de ønsket å ta meg og min vonde historie på alvor, men ønsket i seg selv er ikke nok. Mitt ønske er å se handlinger, ikke bare høre ord.

Jeg lengtet etter å se i handlinger og holdninger hva denne verdibaserte kristne organisasjonen stod for. Jeg håpet å møte den gode samaritanen som ikke gikk forbi, men som gikk inn og brydde seg om den som var overfalt av en røver.

I evalueringsrapporten fra Kirkens ressurssenter står det konkrete forslag om justering av retningslinjene. Et av disse er «å hjelpe aktivt ved å engasjere en advokat for utsatte».

De skriver videre at «det er generelt lite kunnskap hos politiet med tanke på «religiøs makt» og den avhengighet som oppstår i usynlige asymmetriske relasjoner». Det er noe jeg selv har erfart.

De oppfordrer organisasjonene til å gi nødvendig kunnskap om emnet til politiet og påtalemyndigheter. For snart to år siden kom forslagene om justering av retningslinjer som tilbakemelding på håndtering av min sak. Likevel ble det ikke gjort noe med det.

Med den erfaring jeg sitter med i dag, ser jeg at kristne ledere har et langt stykke å gå når det gjelder åpenhet om seksuelle overgrep i kirkelig sammenheng, og etablering av gode nok rutiner for håndtering i overgrepsaker.

Jeg har selv erfart at det er lite kunnskap hos ledere og kristne generelt om hva overgrepene gjør med et menneske når en blir utsatt for det.

Mitt ønske er å være en stemme for utsatte kvinner og menn som ikke ble tatt på alvor og behandlet med nok respekt og varsomhet av kristne organisasjoner. I slike saker blir ledere ofte tiltaksløse og handlingslammede.

Jeg har selv erfart at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap, bevissthet, innsikt og kompetanse hos kristne ledere og organisasjoner for å håndtere slike saker. Systemet svikter, eller det fungerer ikke i det hele tatt. Dette må gjøres noe med, for slik skal det ikke være.

Det er underlig å tenke på at dette handler om kristne ledere som representerer Gud på jorden, og som samtidig kan såre mennesker veldig dypt. Men det er Gud som må ta seg av arbeidet med å rense, hele og lege sår­ene som har blitt påført av Hans ­tjenere.



Redaksjonen kjenner­ innsenderens identitet.