UNDRING: Egil Svartdahl regist
...
UNDRING: Egil Svartdahl registrerer med en viss undring hvordan en del eldre kristne synes å være mer fleksible når det gjelder teologi enn når det gjelder musikk. Det er i seg selv en interessant observasjon, skriver Tarjei Gilje.
Vakkert om det vanskelige
Del
«Ingen kan ha Gud som far, som ikke har kirken som mor». Dette sitatet fra kirkefaderen Kyprian (200-258) er den siste setningen i Egil Svartdahls bok om nettopp kirken.

Med sine mange års erfaring fra menighetsliv har Egil Svartdahl solid bakgrunn for å kunne fortelle om både glade og mindre glade dager.

I boken «Gi det videre» prøver han å samle noen erfaringer, med ønske om å bidra til bedre stafettvekslinger og en bedre generasjonsoverføring. Det er et betimelig og kjærkomment forsøk. Og Svartdahl har levert en vakker bok.

Les Dagens intervju med Svartdahl: «La de unge bestemme»

Selve boken er forseggjort med gode illustrasjoner og fin fremtoning. Aller mest er det likevel Svartdahls kjærlighet til kirken som gjør den vakker. Kjærligheten er slett ikke naiv, den er like virkelighetsnær som foreldres kjærlighet til barna sine kan være.

Som vi kan lese om i dagens avis, er Svartdahl ikke minst opptatt av at foreldregenerasjonen, de mellom 25 og 50, bør få være de viktigste premissleverandørene når det gjelder menighetens uttrykk .

Men han skriver også om de over 70 som «menighetens gullåre», og gjør ikke verken den ene eller andre gruppen til henholdsvis helter eller skurker. Tvert imot skriver han varmt om fellesskapet på tvers av generasjoner som en nødvendighet i et sunt og varig kristent fellesskap .

Svartdahl skriver ærlig om at «spenninger knyttet til generasjonsmotsetninger» har vært hans største utfordring som pastor.

Da han sluttet som hovedpastor i det som nå heter Filadelfiakirken i Oslo, var belastningen fra disse utfordringene en medvirkende årsak.

Mange etablerte menigheter og forsamlinger de siste årene har merket hvordan den raske samfunnsutviklingen har forsterket forskjellene mellom yngre og eldre. Endringer som tidligere ville ha tatt flere generasjoner, finner i dag sted i løpet av noen år. Ikke rart, da at for eksempel min farmor på 86 kan oppleve det vanskelig å kjenne seg igjen i den møteformen som ungdommen i dag foretrekker.

Det er nok mest muntert ment, men det ligger også et alvor bak når Svartdahl foreslår at pastorer og ungdomspastorer noen ganger burde byttet roller slik at ungdommen fikk del i pastorens erfaring og modenhet, mens de voksne kunne fått del i ungdomspastorens utålmodighet og vitalitet.

I «Gi det videre» viser han til at under halvparten av landets pinsemenigheter driver aktivt barne- og ungdomsarbeid. Det er klart at dette utgjør en formidabel utfordring. Også fordi utfordringen gjelder menigheter i de fleste deler av Kristen-Norge. Og nettopp dette understreker presist hvorfor det er en viktig bok Svartdahl har skrevet.

Tematikken belyser også hvorfor det kan være vanskelig å operere med konservatisme som et kristent ideal. Grunnleggende er den kristne kirke en konservativ bevegelse. Vi er ikke kalt til å finne opp den kristne tro på ny, men til å videreføre det vi selv har fått overlevert.

Dette er imidlertid ikke det samme som å sette passerspissen på et gitt punkt i historien, for eksempel et sted på 1900-tallet, og gjøre dette til selve utgangspunktet for hva som er godt og rett. Det som er gammelt i dag har også vært nytt en gang, og det er ikke gitt at det som var gammelt den gangen er mer bevaringsverdig enn det som er gammelt i dag.

Egil Svartdahl registrerer med en viss undring hvordan en del eldre kristne synes å være mer fleksible når det gjelder teologi enn når det gjelder musikk . Det er i seg selv en interessant observasjon.

Det er også verdt å huske at de musikalske røttene i ganske store deler av Kristen-Norge slett ikke skriver seg så langt tilbake i tid. Derfor trenger vi aller mest en fornyet bevissthet om hva som er den kristne kirkes skatt, hva som er den overleverte troen, og hva som er omskiftelige uttrykk.

Religionssosiolog Ommund Rolfsen utfordrer i dagens avis, i likhet med Svartdahl, sin egen aldersgruppe når det gjelder valg av musikkstil:

«At barna og nye kristne setter seg selv først, kan jeg leve med. At eldre kristne holder hardt på sin sang- og musikkstil, er umodent

Dette kan nok oppleves i overkant kategorisk av en del modne kirke- og møtegjengere. Og det er selvsagt ikke slik at alt som er gammelt må forkastes. I tillegg har vi de siste årene sett en tendens hvor flere unge kristne gjerne vil synge gamle salmer .

Finn favorittsalmen din fra NRKs salmemaraton - alt ligger på nett

Jeg var selv til stede på Get Focused -festivalen i Tønsberg hvor hundrevis av tenåringer sang «Deg å få skode». Arve Brunvolls vakre og konsise oversettelse inneholder såpass mange krevende nynorske ord at jeg lurte på hvor mange av disse tenåringene som forstod helt hva de sang. Men sang, det gjorde de.

Aller mest grunnleggende er likevel den betraktningen Rolfsen kommer med når det gjelder ens egen smak som referansepunkt for utvikling av gudstjenesten .

For dem som har sin tilhørighet i Den norske kirke eller enda eldre kirker, vil nok en del av problemstillingene i Svartdahls bok kunne virke fremmede. Liturgiene har vesentlig lengre røtter enn de 100-150 årene som har gått siden den norske lekmannsbevegelsen og frikirkeligheten for alvor vokste frem.

Lengre røtter setter også behovet for og ønsket om forandring i et annet lys. Kristne gudstjenester må aller mest være definert av det som er den kristne kirkes egenart og kall. Det må være det overordnede, ikke graden av kulturell relevans.

For rundt ti år siden intervjuet jeg Egil Svartdahl på en lederkonferanse. Han snakket om mulighetene som ligger i å forandre en menighet ti prosent i året, fremfor å forandre den 100 prosent etter ti år.

«Men slik hadde det ikke vært hvis det var vekkelse», konstaterte han.

Det er ikke vanskelig å være enig i at vekkelse er det vi trenger aller mest. Men både i vekkelsestider og ellers trenger vi å pleie det jevnlige menighetslivet, slik vi trenger å pleie familielivet. Egil Svartdahls bok er et verdifullt bidrag til en bedre hverdag for lemmene på Kristi kropp.

gudstjenester,oslo,tønsberg,get focused,salmer,ommund rolfsen,kristen-norge,musikk,teologi,filadelfiakirken,fellesskap,foreldregenerasjonen,barnefamilier,ungdommer,menigheter,bok,egil svartdahl,tarjei gilje,kommentar