Josefs medfanger

Josef ble Guds redskap midt iblant dem.
Dette ble starten på den store oppturen.

Den ene var munnskjenk, den andre baker. Begge hadde de fornærmet farao. Mer skulle det ikke til. Farao hadde makt til både å fengsle og frigi. Makt beruser.
Josef var nå en slags sjefsfange. Fengselsbestyreren stolte fullt og fast på Josef. Likesom Potifar begynte han å få noen tanker om Josefs Gud. Er det ikke flott?

LES:Josefs Gud

For medfangene ble Josef en slags sjelesørger. De åpnet seg for ham. En gang fikk Josef Guds hjelp til å tyde drømmene deres. Munnskjenkens drøm betydde utfrielse. Men bakerens betydde dødsstraff. På en måte ble begge opphøyet. «Den tredje dagen – det var faraos fødselsdag – holdt farao et festmåltid for alle tjenerne sine. Daopphøyde han overmunnskjenken og bakermesteren midt mellom tjenerne. Overmunnskjenken ga han stillingen tilbake, men bakermesteren hengte han» (1Mos 40:20–22). En brutal bursdagsfeiring.

LES:Josefs nei

Dagene gikk. Munnskjenken glemte løftet til Josef. Men så hadde farao selv to drømmer. Da kom munnskjenken Josef i hu. Josef ble budsendt. Igjen avspeiles fortroligheten mellom Josef og hans Gud. Gud hjalp ham å tyde faraos drømmer. Hedningene undret seg. Josef ble Guds redskap midt iblant dem.
Dette ble starten på den store oppturen. Nå begynner Josef-historien mer og mer å ligne på Jesus-historien. Josef ble plassert ved faraos høyre hånd – liksom Jesus ved Faderens høyre hånd.

Men det kommer vi tilbake til.