Josefs nei
«Jeg kan ikke svikte min jordiske herre, og slå inn på utuktens vei. Jeg kan ikke svikte min himmelske Herre, og vandre i mørket – med deg.»
Josef visste godt hva som var rett. Men fru Potifar ga seg ikke. Nå var hun som besatt av den unge slaven. Prøvde seg med smiger. Hvisket beundrende ord. Lokket ham. Josef merket det nok. Dragsuget fra synden rev i ham.
«Hun kler seg i purpur og sminker sitt ansikt og slår ut sitt bølgende hår. Hun smykker sin kjole med gull og med perler/og er ennå ung av år.» Et sidesprang må vel kunne tåles?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men Josef besinnet seg. Han svarte nei. Han begrunnet sitt svar. Og holdt fast ved det. «Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud» (1Mos 39:9)? Under den siste fristelsesseansen flyktet han. Gudgitt visdom ga ham kraft til å motstå fristelsen: «Visdommen skal fri deg fra en annen kvinne, en fremmed kvinne med glatte ord,» (Ordspr 2:16–17).
«Jeg kan ikke svikte min jordiske herre, og slå inn på utuktens vei. Jeg kan ikke svikte min himmelske Herre, og vandre i mørket – med deg.»
Takk Josef, du er i sannhet et dannelsesideal. Neste gang jeg skal tale til barn og unge, må jeg visst tale om deg.
Trenger du mer åndelig påfyll?
