Inspirasjon fra kirkens røtter

At de aktuelle MF-lærerne har valgt å bli katolikker, bør først og fremst stå som en utfordring til den lutherske kirke i Norge.

I da­gens avis kan vi lese om hvor­dan flere læ­re­re ved Me­nig­hets­fa­kul­te­tet har for­latt Den nors­ke kirke til for­del for Den ro­mersk-ka­tols­ke kirke. MF har søkt å finne prak­tis­ke løs­nin­ger for å iva­re­ta både læ­re­re og stu­den­ter, blant annet ved at de ka­tols­ke læ­rer­ne ikke un­der­vi­ser på prak­ti­kum.

Vi tror ikke det i seg selv tren­ger å være pro­ble­ma­tisk at læ­re­re ved evan­ge­lisk-lu­thers­ke in­sti­tu­sjo­ner er ka­tols­ke krist­ne, men det er na­tur­lig at man etab­le­rer gode ord­nin­ger som sik­rer at in­sti­tu­sjo­ne­nes teo­lo­gis­ke egen­art blir iva­re­tatt.

Både for disse lære­ste­de­ne og for kir­ken i Norge for øvrig, er det an­ta­ke­lig minst like vik­tig og kon­struk­tivt å spør­re hva det er som fører disse teo­lo­ge­ne bort fra den kir­ke­li­ge sam­men­hen­gen de har vokst opp i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ikke mer enn noen dager siden vi kunne lese om hvor­dan ka­tolsk in­spi­ra­sjon også får stør­re plass i svens­ke Li­vets Ord. Der­med kan vi si at øns­ket om en bre­de­re og dy­pe­re ån­de­lig­het strek­ker seg over store deler av det kir­ke­li­ge land­ska­pet.

De fles­te vel­ger ikke å ta så dras­tis­ke skritt som en kon­ver­sjon in­ne­bæ­rer. Men flere av dem som for­la­ter ma­jo­ri­tets­kir­ken, er men­nes­ker som kunne ha blitt noen av Den nors­ke kir­kes frems­te ån­de­li­ge le­de­re.

Den krist­ne kirke be­fin­ner seg under press fra flere hold, i den kul­tu­rel­le støpe­skje­en Euro­pa på mange måter be­fin­ner seg i. Uten­fra blir kir­ken pres­set i ret­ning av se­ku­la­ri­se­ring. Det fører til at mange øns­ker å ned­tone kir­kens om­strid­te kjerne­bud­skap om Jesu sted­for­tre­den­de død og hans opp­stan­del­se fra de døde. Der­med blir det mind­re snakk om at men­nes­ker kan motta syn­de­nes til­gi­vel­se i kraft av Frel­se­rens blod.

I ste­det får man mer ge­ne­relt snakk om kjær­lig­het, gjer­ne uten noen vi­de­re kon­takt med den kjær­lig­he­ten Bi­be­len fak­tisk be­skri­ver.

Se­ku­la­ri­se­rings­kref­te­ne fin­nes også på inn­si­den, syn­lig­gjort ved pres­ter som kri­ti­se­rer kir­ken for å ikke være i takt med sam­ti­den. Det har vi blant annet sett ak­tua­li­sert i møte med Bispe­mø­tets ut­ta­lel­se om kjønns­nøy­tra­le vigs­ler. En kris­ten kirke be­fin­ner seg til en­hver tid i et spen­nings­fylt for­hold til sin sam­tid, og må søke å kor­ri­ge­re denne i tråd med Guds ord, sna­re­re enn å bli be­ve­get av den bort fra Guds ord.

En­hver ekte kris­ten for­ny­el­se må der­for dreie seg om å gjen­opp­da­ge kir­kens ån­de­li­ge røt­ter. Kir­kens his­to­rie strek­ker seg len­ger til­ba­ke enn til re­for­ma­sjo­nen, der­for er det uom­stridt at man også kan hente im­pul­ser fra andre leire enn den spe­si­fikt lu­thers­ke. I lys av dette er det også grunn til å spør­re om re­for­ma­sjo­nens grunn­tan­ker om nåden, troen og Skrif­ten alene har kom­met i bak­grun­nen av mo­der­ne ån­de­li­ge mote­ret­nin­ger.

Re­for­ma­to­re­nes kamp var ikke ret­tet mot å bryte med kir­kens his­to­rie, men mot å kor­ri­ge­re ubi­belsk lære i kir­ken.

At de ak­tu­el­le MF-læ­rer­ne har valgt å bli ka­to­lik­ker, bør først og fremst stå som en ut­ford­ring til den lu­thers­ke kirke i Norge om å ren­dyr­ke sin ån­de­li­ge iden­ti­tet slik at andre ikke fin­ner det nød­ven­dig å gjøre som disse læ­rer­ne. Uten å gi slipp på re­for­ma­sjo­nens an­lig­gen­der, in­ne­bæ­rer dette også at man på flere om­rå­der kan hente in­spi­ra­sjon fra både ka­tols­ke og or­to­dok­se krist­ne.

Les også
MF-lærere har konvertert