Lettvint angrep på folkehøgskoler

Fredag kunne vi her i avisen lese at stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) stiller spørsmål ved bruken av offentlige støttemidler til en del linjer på norske folkehøgskoler. Innvendingene blir fremmet i form av et skriftlig spørsmål til kunnskapsminister Guri Melby (V).

Det er stor spennvidde mellom de linjene Hjemdal utfordrer. I en ende av spekteret finner vi linjen «Dragshow» på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole Ringsaker.

I en annen ende finner vi linjen «Global misjon», som blant annet tilbys på Helgeland Folkehøyskole. Et sted mellom disse finner vi en linje for paragliding.

Det er et nokså enkelt politisk grep Hjemdal her benytter seg av.

Det er et nokså enkelt politisk grep Hjemdal her benytter seg av. Hun utfordrer relativt små størrelser, og rammer blant annet grupper hun må vite at det er knyttet sterke følelser til.

Det er litt som når politikere fra tid til annen diskuterer offentlig støtte til kunstnere.

Man kan alltids finne enkelteksempler på både kunstnere og kunstverk der det ikke er lett å få øye på den offentlige nytten. Og man kan score billige politiske poenger ved å henge disse ut.

Likevel råder det bred enighet om at det er godt for et samfunn å bruke også offentlige midler til at kunstnere får arbeide og utvikle seg, fordi vi alle tjener på det. Ingen av oss tjener på at politikere skal gå inn og vurdere hva som er god og dårlig kunst.

Det er naturligvis forskjell på kunstverk og offentlig støttede linjer på norske folkehøgskoler. Men Hjemdals kritikk blir ytterligere svekket av at hun ser ut til å mangle kunnskap om det hun uttaler seg om.

I intervjuet med Dagen sier hun at «Det er ukjent for meg at det er en veldig stor etterspørsel i arbeidsmarkedet etter folk med erfaring innen global misjon.»

Hun kunne med fordel ha satt seg mer inn i hvor mange som er ansatt i Kristen-Norge, hvor mange nordmenn som driver misjonsarbeid rundt i verden, og hvilken stor bevegelse dette tradisjonelt har vært i Norge.

Det aller meste av dette blir finansiert av private midler. Sånn har det alltid vært. Men at det også følger noe offentlig støtte med, skulle være helt naturlig i et samfunn som det norske.

I Store norske leksikon leser vi at folkehøgskole er et nordisk skoleslag som har sitt utspring i den danske dikterpresten N. F. S. Grundtvigs (1783.1872) tanker. Skolene har ulikt særpreg, men har det til felles at de vil bidra til allmenn dannelse uten bruk av eksamen eller karakterer.

Det finnes mange mennesker rundt i landet som er takknemlige for året på folkehøgskole. Kanskje var det her de fant retningen i livet, kanskje var det dette året som hjalp dem over kneiken til høyere utdanning. Kanskje var det her de fant vennskapene som ga dem ny trygghet i livet.

Benedicte Hambro, internatleder ved den omtalte Arbeiderbevegelsens folkehøgskole, påpekte overfor NRK i forrige uke at man ikke kan måle effekten av et folkehøgskoleår i kroner og øre. «Mange av våre elever sier at det er det viktigste og fineste året i deres liv. Så den verdien er jeg overhodet ikke i tvil om.»

Også folkehøgskolene må tåle at det blir stilt spørsmål ved hvordan de disponerer de tildelte offentlige midlene. Men vi bør være på vakt når politikere opptrer som smakspoliti. Særlig når trangen til politiske markeringer ser ut til å være større enn innsikten i det man uttaler seg om.