KrF, ikke svikt Israel

Jeg frykter for Norges Israel-politikk om KrF gir venstresiden i Norge regjeringsmakt.

Dette er ikke en ubegrunnet frykt. KrF må for alvor vurdere hva SV og Rødts innflytelse på en AP-ledet regjering vil innebære for norsk holdning til Midtøstens eneste reelle demokrati.

KrF må selv avgjøre hvor de politisk hører hjemme og om de ønsker at høyresiden og statsminister Erna Solberg skal lede Norge, eller om de vil innsette Jonas Gahr Støre som statsminister i samarbeid med blant annet SV og Rødt. Valget vil imidlertid ha fatale konsekvenser for Norges holdning til Israel, og det må KrF ta ansvar for. KrF må derfor også spørre seg selv hva som er hellig for partiet.

Vi husker alle godt TV2-reporter Pål T. Jørgensen sitt avkledende intervju med Jonas Gahr Støre om hans kontakt med Hamas om utenriksminister. Utenriksminister Støre svarte i TV-intervjuet kontant nei på spørsmålet om Norge hadde hatt kontakt med Hamas.

Da han rett etter ble konfrontert med at Hamas-leder Khaled Mashaal hevdet det motsatte, valgte Støre i en pinlig seanse å plassere hånden foran kamera og be om at intervjuet startet på nytt.

Det vil være meget spesielt om KrF ønsker å sette inn en statsminister, som mens han var utenriksminister, verken så noen problemer med å lyve om eller ha kontakt med Hamas sin øverste ledelse. APs ungdomsparti, AUF, gjorde i motsetning til Arbeiderpartiet ikke engang forsøk på å skjule sin kontakt med Hamas.

Jeg vil også minne om at finansministeren i den rødgrønne regjeringen og daværende SV-leder, Kristin Halvorsen, oppfordret til boikott av varer fra Israel.

Min påstand er at forsknings- og utviklingsavtalen som ble signert mellom Israel og den Høyre-FrP ledede regjeringen i Norge i 2015, aldri kunne blitt realitet under den rødgrønne regjeringen.

Konflikten mellom israelerne og palestinerne er ingen lett konflikt, og det finnes få fasitsvar. Til tross for dens lengde og polariserende kraft, har imidlertid den daglige situasjonen i Israel og de palestinske områdene virket som en av regionens mest stabile i et Midtøsten som de siste årene nærmest har vært et flammehav.

I en situasjon hvor syrerne og mange andre arabere har levd i umenneskelige forhold og nådeløs krig, ville det vært synd om Norges regjering tok en sterk venstresving i sitt syn på Midtøstens kanskje eneste reelle demokrati. Dette er også noe jeg tror USA og verden vil følge med på.

KrF politiske valg vil ha konsekvenser på mange politikkområder. Veivalget er likevel fult ut partiets prerogativ. Vi andre kan ikke definere KrFs identitet på deres vegne. Jeg vil også påstå at KrF har en åpen og grundig prosess for et parti som er i tvil om retningen videre. Min sterke kritikk går imidlertid på at dette burde vært gjort før valget, ikke kort tid etter at Knut Arild Hareide på inn- og utpust lovet velgerne en regjering ledet av Erna.

Uavhengig av dette, må KrF selv få velge om de hører hjemme i en regjering og et samarbeid med Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og muligens Rødt og MDG – eller om de er mer komfortable med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. De må imidlertid være inneforstått med hvilke dramatiske politiske konsekvenser en skarp venstresving vil kunne ha – spesielt for Norges Israel-politikk.

Minn bønn er derfor følgende: KrF, ikke svikt Israel.