Når mangfoldet blir ensretting
I Norge henges man gjerne ut i media om man skulle mene noe utenfor nyetablerte normer.
Etter noen ukers opphold i Norge, kom min venn og student fra Nigeria, Success Chijioke Okeke, til meg. Med store øyne og lettere sjokkert fortalte han at han for første gang i sitt liv hadde møtt en som kalte seg ateist.
Success er ingen hvem som helst. Han er godt utdannet og uvanlig dyktig og intelligent, fra en av de store byene i Afrikas mest folkerike land, som nærmer seg 200 millioner innbyggere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Nigeria går mer enn 95 prosent av innbyggerne regelmessig til gudshus. I løpet av de 40 siste årene har kristendommens andel av befolkningen økt fra rundt 30 til 60 prosent. De protestantiske kirkene vokser raskest, slik som vanlig er i Afrika sør for Sahara.
Landet har ifølge enkelte estimater over 50 millioner pinsevenner.
I Nigeria og, ja, hele Afrika, er situasjonen helt annerledes enn i Norge. Der blir du sett på som en raring om ikke du er aktiv innenfor en religion.
Her hjemme, er det motsatt: Religiøst aktive blir ofte sett på som rare.
Nå er det forskere som mener at religiøsitet er en ganske fast variabel, men den finner ulike uttrykksformer. Her til lands har vi fått en slags sekulær religiøsitet. Der sekulære normer og verdier nærmest dyrkes som absolutte sannheter, som alle andre religioner har å innordne seg etter.
Deler av pressen og sentrale politikere opptrer gjerne som den sekulære religionens uoffisielle presteskap og noen til og med som inkvisisjonister. De sørger for at alle som har feil mening blir hengt ut eller stemplet som fullstendig utdaterte.
Ofte er det også slik at det følger fordommer med et flertall overfor et mindretall. I store deler av Afrika er det for eksempel flertall for det vi her hjemme regner som uhyrlige straffer mothomofili.
I tillegg synes det som om det kan være liten toleranse for opposisjon mot tradisjonelle normer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Norge henges man gjerne ut i media om man skulle mene noe utenfor nyetablerte normer.
Det politiske partiet som oftest har vært offer for det er nokFremskrittspartiet. Før var det kommunistene. I det siste har Kristelig Folkeparti fått pepper for å ikke stille opp i homoparader. Det står nemlig i stygg kontrast til den sekulære teologi.
Det minner faktisk litt om situasjonen i Norge til langt ut på 1900-tallet. Da var det nemlig lite stuerent å ikke tilhøre statskirken.
For meg synes det merkelig at man i et demokrati nærmest skal stemples som kriminelle fordi man ikke stiller opp i en parade. Slik tvangsdeltakelse minner meg mer om land som Syria og Nord-Korea enn demokratiske Norge.
Les også:Motdemonstrantene uteble under homoparaden i Oslo
Selv har jeg, ikke ofte, men noen ganger, deltatt både i protest-tog og parader uten at jeg noen gang har forventet eller forlangt at hele det politiske Norge skal stille opp i de samme. Det får da være opp til den enkelte og det enkelte politiske parti å ta de valg man vil.
I Molde boikottet SV-politikere og delvis også russen deler av 17. maifeiringen fordi hovedtaleren, biskop Ingeborg Midtømme, mente noe annet enn dem om samlivsetikk.
I demokratiets, ytringsfrihetens og mangfoldets navn kunne de ikke godta at en person med et annet verdisyn enn dem selv fikk holde talen på selve grunnlovsdagen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det spilte ingen rolle om taleren ikke berørte det betente temaet. Bare tanken på at hun mente noe annet enn dem var for mye for en gruppe, som åpenbart så på seg selv som demokratiets voktere.
Les også:Mobbemakt mot bispetale
For noen uker siden tok flere norske aviser tok oppsharia-dødsdommen mot legen Meriam Yahia Ibrahim Ishag (27) fra Sudan. På grunn av at den gravide kvinnen (angivelig red.anm.) hadde konvertert til kristendommen, skulle hun først føde sitt barn, så overgi det i muslimsk forvaring, før hun selv skulle piskes og henrettes.
Les også:«Jeg er kristen, ingen frafallen»
Jeg var ganske overrasket over oppslagene av to grunner. For det første er forfølgelse mot kristne noe norsk media nesten aldri tar opp. Det til tross for at kristne ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er en av de mest forfulgte gruppene på verdensbasis.
Enda mer overrasket var jeg over å se at mange nordmenn kommenterte via sosiale medier at kristendommen burde forbys, så slapp man slike tilfeller. Da ville man også kunne utrydde intoleranse og fordommer.
Noen ganger skulle jeg ønske at folk hører hva de selv sier. Det påståtte mangfoldet, mange taler så varmt for, synes ofte heller å innebære ensretting.
