Nå er regjeringen villig til å betale regningen for vår fred og frihet. Det var jammen på tide

Norge er nærmeste nabo til Russlands atomvåpenarsenal på Kola-halvøya. Selvfølgelig må vi betale for et troverdig forsvar.

Torsdag kom den den gledelige meldingen om at Norge kommer til å nå Natos mål om å bruke minst to prosent av BNP på militære formål i år. Regjeringen signaliserer en betydelig økning i bevilgningene til Forsvaret i revidert nasjonalbudsjett som legges frem senere i vår.

Etter vår mening var dette virkelig på tide. Nå bringes det endelig orden i det som har vært en uholdbart situasjon.

For Natos krav til sine medlemsland har i hele ti år vært at forsvarsutgiftene skal komme opp på dette nivået. Men Norges ulike regjeringer har altså slept beina etter seg.

Og egentlig er det jo svært merkelig at Norge, som faktisk grenser til Russland og er blant de landene med de største potensielle sikkerhetsutfordringene, skal være blant de dårligste i Nato-klassen.

Nivået på forsvarsbevilgningene har i altfor stor grad signalisert at vi stoler på at andre skal komme oss til unnsetning, men at vi selv - et av verdens rikeste land - ikke er villig til å betale det som det koster å opprettholde egen forsvarsevne.

For vi må være klar over at hvor store sikkerhetsutfordringer Norge faktisk har på grunn av vår geografiske nærhet til Putins diktatur. Har vi fullt ut tatt inn over oss at en stor del av Russlands maritime atomvåpensystemer ligger bare få mil fra norskegrensen?

Også konflikter andre steder i verden kan føre til at Russland føler et behov for å ta ut større strategisk dybde rundt flåten av ubåter med kjernefysiske våpen som er stasjonert på Kolahalvøya. Det kan bety en direkte trussel mot norsk territorium.

Men nå skal altså Norge ikke være Natos sinke veldig mye lenger. Ifølge signalene fra regjeringen vil vi nå alliansens investeringsmål i juli.

Så er vi samtidig glad for den konstruktive tilbakemeldingen som regjeringen har fått fra opposisjonen i dette spørsmålet. Det råder nemlig en bred politisk enighet om å få forsvarinnsatsen opp på dette nivået.

Og det er bra, for sikkerhetspolitikk egner seg dårlig til kiv og strid, eller til uansvarlige partipolitiske markeringer. Særlig når sikkerhetssituasjonen er så krevende som nå med et Russland som har militære angrep mot naboland som en del av sin utenrikspolitikk.

Russerne følger naturlig nok med på vår hjemlige politiske debatt. Da er det viktig å stå sammen, markere enhet. Ja, rett og slett signalisere en fast forsvarsvilje.

Samtidig er vi enig i det Venstre-leder Guri Melby sier om at to-prosents-nivået må ansees som et gulv og ikke et tak for forsvarsutgiftene. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det viktig å vise at vi har både evne og vilje til å forsvare vårt territorium, vår frihet og våre verdier.

Slik sett er forsvaret kanskje den viktigste delen av politikken. Det er på en måte forutsetningen for alle de andre politikkområdene. For hva skal vi med full barnehagedekning, pressestøtten, lærernormen, kulturløftet, den kulturelle skolesekken og alt det andre, hvis vi ikke er herrer i eget hus?

Vi synes forsvarsminister Bjørn Arild Gram anlegger et godt pedagogisk perspektiv når han kaller forsvarsutgiftene for en forsikringspremie.

For det er jo det vi i virkeligheten snakker om. Fred og frihet kommer med en pris. En pris i kroner og øre.

I noen behagelige avspenningens år etter Murens fall sank den prisen. Da kunne vi ta ut en gevinst i form av lavere forsvarsutgifter.

Etter 2014 da Russland okkupasjon av Krim-halvøya en gang for alle beviste Putins ekspansive territorielle ambisjoner, har vi ikke lenger hatt den luksusen.

Nå øker forsikringspremien.

Heldigvis er vi villig til å betale.

Har vi fullt ut tatt inn over oss at en stor del av Russlands maritime atomvåpensystemer ligger bare få mil fra norskegrensen?