Bibel 2024: Når «fortapt» blir «tapt»
Styret i Bibelselskapet har nå fastsatt hvordan Joh 3,16 skal lyde i sin nye bibelutgave 2024: «Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.»
Der det i 2011-utgaven sto «gå fortapt», skal det stå «gå tapt». I Oversettelsesutvalgets forslag sto det «gå til grunne». Dette ble kritisert. Men er «gå tapt» så mye bedre?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når vi til daglig taler om at noe er gått tapt, dreier det seg ofte om ting. I en brann kan verdifulle gjenstander gå tapt. Men vi kan også høre at menneskeliv er «gått tapt», for eksempel i krig eller ulykke. Da tenker vi at mennesker har omkommet. De er døde, livet her på jorda er slutt. En analogi med dagligtalen vil medføre at «gått tapt» i Joh 3,16 blir tolket som å «miste livet, bli tilintetgjort».
I Joh 3,16 er perspektivet et helt annet. Her dreier det seg om to utganger av livet. De som tror på Jesus, får evig liv hos Gud i himmelen, mens alternativet er evig fortapelse borte fra Gud.
I to tidligere artikler i Dagen (9.11. og 18.11.) har jeg vist til hvordan Jesus selv har utdypet hva det innebærer å være fortapt. I Joh 3,36 er de to alternativene formulert med andre ord: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Norsk Bibel 1988).
Der man lærer at Guds kjærlighet vil omfavne alle til slutt, blir det lite alvor over Jesu misjonsbefaling.
Fortapelsen har med et menneskes forhold til den hellige Gud å gjøre. Jesus beskriver fortapelsen som en evig, bevisst og smertefull tilstand. Se også Åp 14,9–11 og 20,10.
Når «gå fortapt» blir erstattet med «gå tapt», svekkes det bibelske alvoret i fortapelsen. Bibelselskapet vil for øvrig få problemer når andre bibelsteder skal tilpasses å «gå fortapt». Hva skjer for eksempel med Matt 7,3 (veien som fører til tap), eller 2 Pet 3,7 (dommens dag da de ugudelig skal gå tapt)?
Bibelselskapets endring av Joh 3,16 avspeiler en endring i vår forståelse av Gud. I et intervju i Vårt Land (21.10.21) uttalte teologiprofessor Hallgeir Elstad at i «helvetesdebatten» i 1953 var det biskop Schjelderup som vant. Helvete og fortapelse har generelt sett forsvunnet fra kirkens forkynnelse, sa han.
Den viktigste grunnen til det, er at gudsbildet har endret seg i folket og samfunnet det siste halve århundre. Vi har fått en mykere kristendom, et bilde av en mildere Gud. En Gud som dømmer noen til evig helvetesstraff blir ut fra et sånt gudsbilde en stor utfordring, ja, langt på vei en umulighet, sa Elstad.
Han har rett i mye av sin analyse. Men årsaken til endringen i gudsbildet, finnes ikke primært i folket og samfunnet, men i kirken selv!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Elstad sier at han for sin del tror at Gud kan nyskape også det onde ved tidens slutt og bli alt i alle. Denne læren om alle tings gjenopprettelse og alle menneskers endelige frelse (apokatastasis) står i skarp strid med Skriftens åpenbaring og kirkens bekjennelse.
Men den har fått stor innflytelse blant folkekirkens liberale biskoper og prester. Derfor er det ikke underlig at alle døpte blir regnet som fullverdige kirkemedlemmer uansett tro og liv.
Der man lærer at Guds kjærlighet vil omfavne alle til slutt, blir det lite alvor over Jesu misjonsbefaling. Forkynnelse til vekkelse, omvendelse og nytt liv er ikke populært i en kirke som ønsker å inkludere alle. Å tale om fortapelse er lite akseptert i en åpen og tolerant kirke.
Når Bibelselskapet nå har bestemt at uttrykket «gå fortapt» skal gå ut av et så sentralt bibelvers som Joh 3,16, tolker jeg dette som en tilpasning til den liberale teologien. Å gå fortapt er noe langt mer alvorlig enn å gå tapt. Men nå nytter det ikke å protestere. Bibelselskapet har bestemt seg.
Heldigvis finnes det alternative oversettelser. Kirkesamfunn, forsamlinger og den enkelte kristne bør kjøpe og bruke en oversettelse som de kan være trygg på.
