En ambassade til besvær

På papiret burde det være enkelt: Israel har selv erklært Jerusalem som sin hovedstad. Det er her Høyesterett, Knesset og presidentboligen befinner seg. Alle statens myndigheter befinner seg her.

Derfor burde også andre lands diplomatiske utsendinger og ambassader lokaliseres til Jerusalem. Slik er det i all hovedsak ikke. Kun et fåtall land har sine ambassader i Jerusalem. De fleste har, som Norge, lagt denne funksjonen til Tel Aviv.

Det finnes selvsagt noen unntak fra regelen om at hovedstad er lik ambassade-by. For eksempel i Sør-Afrika, hvor det kun er i én av landets tre anerkjente hovedsteder man finner andre lands diplomatiske og konsulære vesen. Eller Nederland, der vi finner ambassadene lokalisert i Haag, selv om Amsterdam faktisk er den grunnlovfestede hovedstaden i landet.

For Israels del er det selvsagt konflikten med palestinerne som til syvende og sist er skyld i at Jerusalem knapt har andre lands ambassader til stede. Debatten var spesielt sterk for et par år siden, etter at daværende president Donald Trump den 6. desember 2017 erklærte amerikansk anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, og dermed varslet flytting av sitt lands ambassade dit.

Det må legges til at Trumps erklæring egentlig besto i en effektuering av vedtak for lengst fattet av den amerikanske kongressen, nesten tjue år tidligere, som siden var blitt utsatt av påfølgende presidenter hvert halvår.

Den amerikanske ambassadeflyttingen har heller ikke blitt fullstendiggjort, i den betydning av at den amerikanske ambassadøren til Israel i dag fordeler sin tid mellom funksjonelle ambassadekontorer i både Tel Aviv og Jerusalem. I våre dager strever nåværende president Biden i tillegg med å gjenåpne et konsulatvesen for Palestinske selvstyremyndigheter i Øst-Jerusalem.

Like fullt må vi i dag slå fast at noen få land faktisk har funksjonelle ambassader til Israel i Jerusalem. I tillegg til USA, finner vi Guatemala, Honduras og Kosovo. Sistnevnte for øvrig et land som befinner seg i den fortvilte situasjon at det kun er anerkjent av 97 av FNs 193 medlemsland.

Mange Israel-venner i Norge mener like fullt det er beklagelig at Norge ikke flytter den norske ambassaden til Jerusalem. Foruten at mange vil motsette seg en slik flytteoperasjon av ideologiske grunner, er det også praktisk-politiske grunner til at dette er vanskelig.

Norge har tilsluttet seg FNs resolusjon A/ES-10/L.-22, der det vises til at Jerusalems offisielle status må avgjøres gjennom en permanent fredsavtale mellom Israel og det palestinske folk. Det vil dermed tolkes som forstyrrende for den pågående fredsprosessen om Norge skulle bryte med forpliktelsene våre.

Som i alle spørsmål, er inaktivitet en mindre aggressiv handling enn aktivitet.

Dette i seg selv vil være en oppsiktsvekkende handling, uavhengig av hvilken grad av optimisme man måtte ha for denne fredsprosessen.

Så lenge Norge offisielt støtter denne prosessen, mener jeg like fullt vi gjør klokt å respektere de forpliktelser vi har gitt, som ledd i denne støtten. Som i alle spørsmål, er inaktivitet en mindre aggressiv handling enn aktivitet. Og i dette spørsmålet, er det trygge valget å la den norske ambassaden ligge i Tel Aviv inntil videre.

Og er det noe de siste årene har vist oss, er det at den politiske utviklingen i spørsmål om Israel kan endre seg raskt. Forhåpentligvis til det bedre, for landets relasjon til sine naboer og omverdenen. Norske ensidige handlinger, er derimot sjelden årsak til de store endringene.