Den glemte bønn

Det var en gang i 1960- og 70-årene, at presten ba om godt og tjenlig vær. Av merkelige grunner er denne bønnen gått ut av bruk. Og det er nettopp nå, når vannforsyningen og kraftproduksjonen er truet av mangel på vann, som skyldes at regnet er uteblitt, at denne bønnen er høyst aktuell.

Vi kan ikke vente til Den norske kirkes ledelse vil gjeninnføre den i litaniene. Det haster, den må bes nå. Og den må bes ikke bare ved gudstjenesten. Den må bes privat, ved vår daglige bønn. Eventuelt må de kristne samles for å be, eller hver og en må be for seg.

Situasjonen vi befinner oss i minner oss om at vi til syvende og sist er avhengige av Gud. Vi kan lage fine prosjekter, men til fånytte hvis Gud ikke hjelper.

Ole Hallesby skrev i sin bok «Fra bønnens verden» (som burde trykkes på nytt) at utgangen til vår bønn er nettopp vår maktesløshet som gjør oss avhengige av Gud.

Angående bønnens makt har jeg noe interessant å fortelle. Da jeg bodde i den israelske byen Haifa, fikk jeg høre fra folk som bodde der allerede før staten Israel ble gjenopprettet, at byen ble plaget av rotter og at det til og med ble et utbrudd av pest. Da samlet en gruppe misjonsfolk og andre kristne seg og ba om regn. Og regnet kom med full kraft.

Haifa ligner Bergen, idet bratte bakker går fra fjellet helt til sjøen. Dette førte til at regnvannet kom som en kraftig elv og feiet rottene helt til sjøen. Haifa ble reddet.

Ja, det er makt i de foldede hender!