Gud glemmer ikke Afghanistan

Da jeg gikk siste året på videregående, var jeg med i skolens Operasjon Dagsverk-komité. Pengene som ble samlet inn det året skulle gå til utdanning for jenter i Afghanistan. Men da arbeidsdagen var gjennomført og dagsverket innbetalt, rev Taliban til seg makten.

Da fikk vi ikke lenger rapporter om skoleglade barn og unge i Afghanistan, men om jenter som ble giftet bort til talibankrigere og gutter som ble tvunget til å kjempe for islamistene. Offentlige henrettelser og steining ble en del av hverdagen under islamistenes styre.

Hos meg fødtes en bønn for dette fattige landet og folket som gjennom tiår etter tiår har opplevd blodige kriger og enorme lidelser: «Gud, ikke glem folket i Afghanistan! La dem få oppleve friheten i deg, Jesus!»

Mens stormaktene så ut til å glemme befolkningen i Afghanistan, og nyhetsbildet ble flyttet til andre steder, fikk overgrepene og uretten mot de sivile i landet fortsette. Men Gud glemte ikke det sentralasiatiske landet, inneklemt mellom tidligere sovjetstater og Midtøsten.

Ikke før USA ble rammet av terror 11. september 2001 dukket Afghanistan igjen opp på stormaktenes agenda. Etter flykapringene som la Twin Tower i grus, skulle Al Qaida tas ut, og det nye Afghanistan skulle gjenoppbygges.

Gjennom 20 år har norske soldater, sammen med amerikanere, tyskere og andre, hatt et militært engasjement i landet. Og med de militære styrkene fulgte bistandsmidler, og mange jenter har faktisk fått skolegang og utdannelse.

Mange kritiserer Vestens intervensjon og maktbruk, og spesielt avslutningen av den. Men også mange sivile afghanere tryglet vestlige soldater om å bli i landet, fordi det ga dem en viss beskyttelse.

Vi kan bare tenke oss hvordan vanlige afghanerne hadde hatt det dersom Taliban hadde fått styre sammenhengende fra 1997 til i dag. Her synes jeg en del politikere blir svar skyldig når de mener Vesten aldri burde blandet seg inn i Afghanistan.

Parallelt med at de vestlige styrkene har redusert sin tilstedeværelse, har Talibans territorier vokst. Hele provinser er erobret og den strengeste formen for sharia innført.

Selv i hovedstaden Kabul, som ifølge norske myndigheter skulle være trygg, opplevde folk vilkårlige kidnappinger av barn og unge til talibanhæren og bombeeksplosjoner med jevne mellomrom. Kabul var aldri en trygg by for afghanske jenter, tenåringer, hazarer, eller for hemmelige troende.

Norske myndigheter har hele tiden sendt asylsøkere i retur blant disse gruppene, hazarer, hemmelige Jesus-troende, småbarnsfamilier og tenåringer. Siden 2016 har man åpnet for en forferdelig praksis hvor afghanere «henvises til internflukt», gjerne til Kabul.

Søknad om asyl ble avslått, ikke fordi de ikke hadde behov for beskyttelse, men fordi de kunne leve som internflyktninger i verdens farligste by. Helt fram til august i år.

Også konvertitter fra Afghanistan har blitt sendt tilbake, selv om landet har dødsstraff for konvertering fra islam. Nåløyet for å bli trodd av norske asylmyndigheter har stadig blitt mindre, og de aller fleste konvertittene som har blitt returnert har måttet flykte igjen.

Det er ikke rart at både menneskerettighetsorganisasjoner, kirkesamfunn, NOAS og Redd Barna krever en praksisendring hos norske utlendingsmyndigheter.

Heldigvis har heller ikke Gud glemt det afghanske folket, og antallet hemmelige troende har økt gjennom årene.

For et par uker siden fortalte Dagen om Kabuls siste jøde, Zabulon Simantov. Da staten Israel ble opprettet emigrerte de aller fleste jødene fra Afghanistan, men Simantov har valgt å bli igjen i landets siste synagoge.

Historikere tror også Pashtun-folket i Afghanistan kan være av jødisk avstamming, eller en av de tapte stammene etter undergangen av Nord-riket (Samaria) i 722 før Kristus. Gjennom assyrernes erobring ble folket spredt, til områder omkring dagens Kurdistan, noen enda lenger.

Heldigvis har heller ikke Gud glemt det afghanske folket, og antallet hemmelige troende har økt gjennom årene.

Pashtun-folket følger skikker som ligner de jødiske, de omskjærer guttebarn på den åttende dag, bærer firkantede bønnesjal med frynser og tenner sabbatslys på fredager. Deres religiøse tekster, i Pashtunwall, ligner Moseloven, og skal ifølge tradisjonen settes over Koranen.

Det finnes også et ukjent antall Jesusvitner i landet. Disse er nå blant de mest utsatte sivile i landet.

De befinner seg i en ekstremt utrygg situasjon, og kan når som helst bli skutt og drept av Taliban. Min bønn for disse er at Gud skal beskytte dem fra overgrep, tortur og brutalitet.

Og så ber jeg om at Pashtun-folket skal finne Messias gjennom tekstene i Pashtunwall. For Gud har ikke angret sin utvelgelse, eller glemt våre trossøsken i Afghanistan.