Kampen for trosfrihet

I dag vil politikere i Norge «straffe» religiøse grupper som lærer eller praktiserer noe som ikke faller inn under deres forståelse av det akseptable. Trosfrihetsprinsippet må vike for andre prinsipper.

Retten til å tro etter egen overbevisning er ofte og på forskjellige måter utsatt for press. I familiesammenheng kan det være vanskelig om ett familiemedlem velger annerledes enn det som er mainstream i familien. Det trenger ikke å være ekstreme (religiøse eller sekulære) holdninger verken hos familien generelt eller den som velger annerledes, for at det skal bli en utfordring. Å være sosialt akseptert er den rådende normen. Det samme gjelder i en større kontekst. I situasjoner der majoriteten av folket og de politiske partiene definerer hva som er «normalt», ses det med skepsis på avvikende syn. «Normalt» defineres ofte bare på grunnlag av hva som er mest vanlig eller i samsvar med tidens trender, ikke ut fra dypere ideologisk, filosofisk eller religiøs refleksjon. Men «normalt» og «vanlig» er absolutt ikke synonymer.

I dag vil politikere i Norge «straffe» religiøse grupper som lærer eller praktiserer noe som ikke faller inn under deres forståelse av det akseptable. Trosfrihetsprinsippet må vike for andre prinsipper, for eksempel likestilling eller den moderne kjønnsideologien.

Det er klart at trosfrihetsprinsippet noen ganger kommer i konflikt med andre prinsipper. Når en i trosfrihetens navn kan lære i samsvar med islamsk sharialov at frafalne fra islam skal/kan straffes med døden, er det selvsagt at en ikke kan tillate praktisering av et slikt prinsipp. Det vil bryte med den viktigste av alle menneskerettigheter, retten til liv. Men kan en også forby og straffe undervisning om det? Vil det krenke tros- og ytringsfriheten?

Tilsvarende kan en tenke om hinduismens lære om kastesystemet. Det ligger dypt i religionens lære at en på grunn av personlig karma er reinkarnert i den og den kasten. Men kastesystemet bryter alvorlig med tanken om at alle menneskers likeverd. Det er helt klart at praktisering av kastesystemet må forbys i vårt samfunn. Men kan en forby undervisning om det i hindusammenhenger?

Kampen for trosfriheten – at enhver har rett til å tro og å utøve sin tro i samsvar med egen overbevisning og samvittighet og rett til å skifte tro – har vært der til alle tider og er like aktuell i vår tid. Vi må diskutere dette. Kirken har helt fra urkirkens tid stått i denne kampen. Kirke og kristendom har til tider vært under alvorlig press. I nyere tid er det nok å nevne stikkord som kommunisme, islam og hindufundamentalisme. Til andre tider har kirken (som regel de store og dominerende stats- og folkekirkene) vært på feil side i trosfrihetskampen: De har selv vært undertrykkere og forfølgere av andres trosfrihet, noen ganger mot det som er blitt betegnet som «sekter», andre ganger mot andre religioner eller ikke-troende.

Som kristne og kirke er det en vel så viktig oppgave å stå opp for andres trosfrihet som for vår egen. Det er tydelig at FNs Menneskerettigheterklæring er inspirert av en judeo-kristen kultur. Den taler ikke bare om «våre» rettigheter, men om alles! Den islamske Kairo-erklæringen viser med all tydelighet spenningen mellom den og Menneskerettighetserklæringen. Likeledes står kommunistisk ideologi og hindu-fundamentalisme i kontrast til Menneskerettighetserklæringen.

Som kristne og kirke må vi to tanker i hodet samtidig: Vi må kjempe for alles trosfrihet, også dem som tror helt annerledes enn oss og der vi tar avstand fra religionens innhold. Samtidig har vi full rett til å forkynne vår egen tro i dag i den hensikt at de som i går ikke delte vår tro, skal slutte seg til den i morgen.

Når politikerne nå gjør vedtak som berører trosfrihetsprinsippet, håper jeg de bruker tid på å gjennomtenke de store prinsipielle spørsmålene.