ISLAMISERING: – Jeg er fullt klar over at islamske ledere ønsker å ta over Europa gjennom masseinnvandring. Men jeg tror ikke de har en sjanse om Europas sjel er preget av frimodig Jesus tro, skriver Kristian Lande.  Foto: Michel Euler, AP/ NTB Scanpix

Kampen om Europas sjel

fredag 20. januar 2017

Samfunn

Hvorfor jeg ikke er redd for verken skolegudstjenesters død eller islamovertakelse.

Muslimer ønsker å islamisere Europa gjennom innvandring og høy fertilitet. USA og Russland er på ny i en gryende maktkamp om Europas gunst. Og europeere selv er så relative at de ikke helt vet hva de vil, eller gjør de det? Hva er Europa? Og hva vil definere oss i fremtiden?

Disse spørsmålene er ikke nye. For noen tiår siden sto kampen mellom markedsliberalisme og kommunisme. Noen tiår før det var kampen mot fascisme og nazisme. For 500 år siden stod kampen om maktbalansen. Ovenfra og ned, eller nedenfra og opp.

Den enkeltes mulighet til direkte kontakt med Gud, men også til å lese og forstå, og med tiden rett til innflytelse i samfunnet. I hundreårene før det stod kampen mot arabisk og mongolsk invasjon, og mot indre moralsk forfall. Kampen om Europas sjel er ingen nyhet. Men hvor står den egentlig i dag, denne kampen om vår sjel?

Det er interessant at Europa ikke først og fremste er definert av geografiske grenser. For hvor går de egentlig, grensene? I fotball er Armenia og Kazakhstan Europa. I Melodi Grand prix er Israel Europa. På kartet er de alle asiatiske. Og er Russland Europa?

Det som definerer oss er først og fremst felles verdier, tankesett og historie. Denne fellesidentiteten er i stor grad formet av kristendommens verdensbilde. Og i den grad geografiske grenser spiller inn, følger de i stor grad kristendommens utbredelse en gang i tidlig middelalder.

Det som definerer oss er altså ikke kartet, men på en måte at vi har en sjel, en indre forståelse av at vi tilhører hverandre. Det betyr at om kartet endrer seg litt, som at Krimhalvøya blir russisk og ikke ukrainsk, ville det ikke ryste Europas identitet, men om selve identiteten vår trues med endring, da rystes vi. Om det skjer raskt vel å merke.

For, Europas sjel er ikke det den engang var. Den er i utvikling. Har alltid vært det. Vil alltid være det. Spørsmålene er: Hvem påvirker den? Er påvirkningen til det bedre eller verre? Og kanskje mest av alt, merker vi det, at vår felles sjel påvirkes?

Tyskerne merket det ikke under Hitler, gradvis skjedde det en endring av verdensbilde, og så var det for sent. Resten av Europa merket det før påvirkningen tok dem. Det var bra. På et eller annet tidspunkt, sannsynligvis gradvis, endret middelalderkirken teologien om frelsen, noen trofaste og modige mennesker forstod det, stod opp mot det, og endret det.

Noen av dem, som tsjekkeren Jan Hus, betalte livet for det. Munkene som brakte evangeliet til Nord Europa forstod at det ikke handlet om ytre endring. De bevarte de hedenske festene, men endret innholdet –gradvis endret folks verdensbilde og verdier seg, folks tro. Kampen om Europas sjel har alltid pågått.

Det store spørsmålet er dette: Hvor står kampen i dag? Kan det hende at det, sett med kristne øyne, handler om en pasifisert og privatisert tro?

Når VG på lederplass nærmest ler av Human-Etisk Forbunds redsel for skolegudstjenester fordi de er jo ’så uskyldige og så veldig langt fra farlige’. Når det er hvordan vi som kristne oppleves, da tenker jeg alarmklokken bør ringe for alt annet enn skolegudstjenestens ve og vel.

Da er vi og budskapet vi bærer blitt så spiselig at jeg er redd Paulus skal snu seg i graven. For det handler ikke bare om innholdet i skolegudstjenestene. Hva er det som skjer når jeg aktivt må motarbeide følelser inni meg som sier at jeg nærmest må unnskylde meg for at jeg er misjonær på vårt eget kontinent?

Når utsagnet «du er normal, akkurat som oss» blir å regne som en hedersbetegnelse fra ikke kristne. Nei, måtte vi bare komme dit at hver rektor i landet forsøkte å legge ned skolegudstjenestene, fordi han forstod at det faktisk var en reell fare for at barna skulle møte den levende, radikale og livsforvandlende Jesus der.

Det skumle er at denne endringen av Europas sjel ikke har skjedd av seg selv. Grupper i samfunnet vårt har aktivt arbeidet for dette over lang tid. I Sentral Europa der vi bor ser vi det veldig tydelig i de kristne som vokste opp under kommunisttiden.

De fikk lov til å ha gudstjeneste, men kun det. Bare presten kunne gjøre noe, ingen samlinger eller arbeid utenom gudstjenesten, og ingen deling av troen. Effektiv pasifisering av troslivet.

Forbudene er i dag for lengst vekke, passiviteten henger igjen. Bernt Oftestad skriver i boken sin «Den norske statsreligionen. Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke», om hvordan noen glupe hoder i Arbeiderpartiet en gang i etterkrigstiden fant ut at det er bedre å endre statskirken fra innsiden enn å prøve å avskaffe den.

Hovedmålene var like fullt de samme; å gjøre religion til en privatsak, og kirken spiselig for alle. Man skulle bare bruke en strategi som sørget for at endringene skjedde i det stille. Og den har skjedd.

Derfor er det så herlig befriende og veldig viktig når Hareide reiser seg opp og sier: Jeg er kristen først og så nordmann. Han sprenger på en måte hull i et festningsverk. Så la oss nå følge etter hans eksempel.

La oss ta opp kampen i vårt indre, kampen mot passifisering og privatisering. For endringene i vårt samfunns sjel går langt dypere enn politiske strategier, den går dypt inn i verdensbildet vårt.

Jeg er ikke naiv. Jeg er fullt klar over at islamske ledere ønsker å ta over Europa gjennom masseinnvandring. Men jeg tror ikke de har en sjanse om Europas sjel er preget av frimodig Jesus tro. Er vår sjel derimot preget av en pasifisert tro.

Av påfølgende frykt. Da har de en sjanse. Konklusjonen min blir da: Den virkelige trusselen er ikke muslimske innvandrere. Den er pasifiseringen av vår egen tro. Så la oss gjøre som Luther og Hus, som Bonhofer og Hareide. La oss reise oss opp mot de krefter som ønsker å dra Europas sjel vekk fra den Jesustro den ble tuftet på.

La oss ikke først og fremst protestere og bråke over de ytre endringene, som skolegudstjenester og julesanger, det er snaut mer enn en passiv forsvarsholdning.

La oss heller gjenvinne vår frimodige tro. La oss rope høyt sammen med Paulus: Vi skammer oss ikke over evangeliet, for det er Guds kraft til frelse!