Bibelens autoritet

Det gamle testamente gir oss ikke historiske fakta om Israels historie, men derimot en teologisk tolkning av Israels historie.

Enkelte som kaster seg ut i det offentlige ordskiftet henviser innimellom til noe de kaller «Guds ord». De sikter da antagelig til Bibelen. Til det må det da først repliseres at Bibelen er menneskers ord. Bibelen beskriver menneskers gudsforestilling, menneskers opplevelse av Gud, hvordan mennesker mener at Gud har grepet inn opp gjennom historien og hvordan de tror at Gud vil gripe inn i framtida.

Den feilen mange begår er at de tillegger Bibelen for stor autoritet. Dette kan blant annet bero på manglende historisk forståelse. I våre dager opererer vi med et skarpt skille mellom fiksjon og fakta. Bibelen ble til i en tidsepoke da dette skillet var mindre klart. Fiksjon og fakta gled over i hverandre.

Mye av stoffet i Bibelen er lån fra andre kilder, for eksempel beretningen om Noahs ark. Her har Bibelens forfattere lånt flittig fra det babylonske eposet om Gilgamesh som regnes for å være nesten 1000 år eldre enn de eldste delene av Bibelen.

Allerede i oldkirken innså man at skapelsesberetningen i Bibelen bare var en billedlig framstilling. Arkeologene kan ikke bekrefte verken fallet av Jerikos murer eller Israelsfolkets utferd fra Egypt. Historikerne ser på Abraham og Moses som litterære skikkelser.

Robert W. Kvalvaag, førstelektor i RLE ved Høgskolen i Oslo og Akershus, skriver at «Å snakke om Israels historie i Det gamle testamente er problematisk både fordi tekstene gjengir en teologisk tolkning av historien, og fordi for eksempel arkeologiske funn viser at det forekommer historiske unøyaktigheter i tekstene. Ved hjelp av moderne innsikt kan forskere dessuten påvise at mye av det som fremstilles som historie, egentlig er legender eller folklore».

Den danske historikeren Rudi Thomsen skriver i Bind II av Ascheougs verdenshistorie at «Vi kommer ikke utenom Bibelen som kilde til mye av jødefolkets eldste historie. Men beretningen kan ikke uten videre aksepteres som historie slik den står». Han skriver videre at Det gamle testamente ikke er «et egentlig historisk verk beregnet på å tegne et så korrekt bilde av fortidens begivenheter som mulig. Bibelen er skrevet ut fra en utpreget religiøs synsvinkel».

Vi skal altså være varsomme med å bruke Bibelen som historisk kilde. Det gamle testamente gir oss nemlig ikke historiske fakta om Israels historie, men derimot en teologisk tolkning av Israels historie.

Når det gjelder evangeliene, ser vi at mange leser disse nokså bokstavelig. Forfatterne av de fire evangeliene var imidlertid ikke primært historikere, men mer forkynnere. Evangeliene ble skrevet for å overbevise om tro. Evangeliene må derfor ikke slukes rått, men leses med et kritisk blikk.

Lena Lybæk, førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, skriver at «Evangeliene er derfor ikke historisk pålitelige, objektive og saklige framstillinger av Jesu liv i vitenskapelig forstand». Henrik Syse, kristen filosof, fredsforsker og kjent andaktsholder i NRK radio sier at det fins bibelfortellinger om Jesus som neppe utgjør en «nøyaktig, fotografisk beskrivelse av hendelsene».

Deler av Det nye testamente er nokså tidsbestemt og må forstås på bakgrunn av den tids rådende holdninger og sosiale innretninger. For eksempel var nok Paulus på mange måter det en kaller «et barn av sin tid». Paulus var heller ikke noe allvitende universalgeni. Nylig avdøde Per Lønning, tidligere biskop, skriver at «...ethvert menneske er ufullkomment, også bibelforfattere, bibelutleggere og en selv som bibelleser». Videre skriver han at «For Kirkens bibeltolkning er det en viktig oppgave å skjelne mellom det i Bibelen som er tidsbetinget og det som gjelder til alle tider». Bibelforståelse innebærer altså en sileprosess.

Tidligere biskop Gunnar Stålsett skriver at «Hver forfatter av Bibelens mange bøker, hver evangelist og brevskriver (...) er alle preget av sin religiøse, kulturelle og politiske samtid». Alt Bibelens forfattere skriver har altså ikke nødvendigvis evig gyldighet.

Fartein Valen-Sendstad, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, påpeker at «Menneskene i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid hadde et annet verdensbilde sammenlignet med vårt. De så annerledes på naturen, historien og samfunnet. Derfor er det viktig å se det som fortelles i lys av sin tid».

Det nye testamente inneholder også indre uoverensstemmelser. Paulus som er den eldste kilden vi har (i 50-årene) anser Jesus som født på vanlig måte. Den første evangelist, Markus (ca 70 e.Kr.), har heller ikke kjent til noe spesielt ved Jesu fødsel. Det er først de sene evangelister, Matteus (ca 85 e.Kr.) og Lukas (ca 100–120 e.Kr.) som forteller om spesielle omstendigheter som for eksempel jomfrufødsel.

Det er også viktig å se sammenhenger eller helheten og ikke henge seg opp i enkeltsitater. Henrik Syse skriver at «Enkeltutsagn i en to tusen år gammel tekst kan ikke gi oss endelige løsninger på alle spørsmål av i dag».

Hvis det er så at Bibelen ikke bare inneholder fakta, men at store deler av Bibelen er litteratur eller fiksjon, medfører det at hele byggverket rakner? Til det er svaret et klart nei.

Et av mange kjennetegn ved litteratur er at den alltid inneholder en kjerne av sannhet. Å arbeide med litteratur innebærer blant annet å finne fram til denne kjernen. Det samme gjelder for Bibelen. Dersom man finner kjernen, så finner man samtidig sannheten.