GLEDELIG: Det er gledelig at flere spør organisasjoner som Åpne Dører om hvordan de kan bidra til å støtte og hjelpe dem som lider for sin tro, skriver Dagen på lederplass.  Foto: Bilal Hussein, AP/NTB Scanpix

Troen er ingen privatsak

fredag 24. februar 2017

Lederartikkel

Den som regner trosfrihet som noe selvfølgelig, står i fare for å miste den.

Friheten til å tro er mange steder i verden fraværende. Men også i vår del av verden kan den være under sterkere press enn vi tenker over.

Denne uken kunne vi fortelle at Åpne Dører opplever større interesse for arbeidet organisasjonen gjør for forfulgte kristne. Allerede da organisasjonen presenterte sin årlige liste over land der forfølgelsen er verst, så vi en oppmerksomhet fra sekulære medier som vi lenge har savnet og etterlyst.

Det var positivt at VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og KrF-leder Knut Arild Hareide deltok under arrangementet.

LES: – Forfølgelse sier noe om kraften i gudstro

Situasjonen for kristne mange steder i verden er ufattelig vanskelig. I går kunne vi fortelle om hvordan bygningene i den kristne irakiske landsbyen Qaraqosh ble ramponert av IS. Deretter ble de satt i brann.

Nå svirrer ryktene om hvem som står bak. De kristne spør seg om det er noen som ikke ønsker at de skal flytte hjem etter at den brutale terrororganisasjonen er drevet bort. Det er ikke merkelig at de utbrente hjemmene skaper frykt blant kristne.

Dessverre er listen lang over andre land vi kunne nevne der de kristne har det like ille, av forskjellige grunner. Nord-Korea og Nord-Nigeria er to av de verste eksemplene. Prisen som noen kristne i disse områdene må betale for sin tro på Jesus Kristus, overgår det vi kan forestille oss.

LES OGSÅ: Åpner dører for Åpne Dører

Disse spørsmålene fortjener enda mer oppmerksomhet og innsats både fra det politiske miljøet og andre sektorer av samfunnet. Sånn sett er det gledelig at flere spør organisasjoner som Åpne Dører om hvordan de kan bidra til å støtte og hjelpe dem som lider. Her har vi i den frie verden et stort ansvar - og store muligheter.

Samtidig er det avgjørende at vi også har et våkent blikk for situasjonen i våre egne samfunn. Selv om vi heldigvis ikke opplever forfølgelse og diskriminering som våre trossøsken i mange land må tåle, betyr ikke dette at vi kan slå oss til ro med at her er alt i sin skjønneste orden. Den som regner trosfrihet som noe selvfølgelig, står i fare for å miste den.

Som Hanne Skartveit påpekte under presentasjonen av Åpne Dørers forfølgelsesliste, har ikke-troende nordmenn vanskelig for å forstå hva det innebærer å ha en sterk gudstro.

LES MER: Kritisk til rangering av forfølgelse

Nettopp den sekulære mentaliteten blir etter vårt skjønn et hinder for å forstå hvordan troen har konsekvenser også for mennesker i vårt samfunn. Hvis man er overbevist om at Gud finnes, og at han har vist verden hvem han er og hva han vil, er det eneste naturlige at dette styrer hvordan man tenker og lever.

Men i vår samfunnsdebatt virker det ofte som man forventer at mennesker skal tilpasse overbevisningen til flertallets oppfatning og politikernes vedtak. Ikke minst er dette påfallende i spørsmål som handler om det ufødte livets verdi og i spørsmål om seksualitet og samliv.

Her utviser vårt eget samfunn en mangel på forståelse og toleranse som allerede er krevende og kan bli enda mer alvorlig om det ikke blir utfordret.

LES OGSÅ: Har kjempet for trosfrihet i 50 år

En virkelig gudstro kan ikke isoleres til hjemmet og kirken. Troen er en personlig sak, men den er ingen privatsak.