LEDEREN: «EU-kampen er nok blitt jevnere enn statsminister David Cameron så for seg.» Foto: Andrew Yates, Reuters/NTB Scanpix

Britenes viktige veivalg

torsdag 23. juni 2016

Lederartikkel

Storbritannia regner seg også på sett og vis som opphavslandet til moderne borgerrettigheter og demokrati.

Dagens folkeavstemning i Storbritannia har stor betydning. Den vil få konsekvenser for Europa og resten av verden, men først og fremst angår den britene selv.

Vi mener det er både godt og rett at de får avklare tilknytningen til EU på en slik måte. Det er over 40 år siden sist, og EU har endret seg mye siden den gang.

LES: Kristne reagerer på «egoistisk» debatt

EU-kampen er nok blitt jevnere enn statsminister David Cameron så for seg. Han lovet å holde en folkeavstemning hvis han valgt valget i fjor. Det gjorde han trolig i temmelig trygg forvissning om at flertallet ville stemme for å bli værende i unionen.

Bakgrunnen for utspillet var økende misnøye med EU-medlemskapet i hans eget Tory-parti, men også at UK Independence Party (UKIP) etter hvert var blitt en faktor man var tvunget til å regne med i britisk politikk.

Dette partiet har utmelding av EU som sin ene store kampsak. Situasjonen var endret fra Cameron selv i 2006 beskrev UKIP som bestående av tullinger og skaprasister.

Vi kommer ikke fra at det finnes former for EU-motstand som er basert på uakseptable holdninger. Drapet på Labour-parlamentarikeren Jo Cox var et tragisk bunnpunkt under en debatt som har vært preget av harde fronter og skarpe utfall.

LES OGSÅ: Utfordrer til ny kristen EU-refleksjon

Men man skal vokte seg vel for å hevde at den britiske EU-skepsisen som sådan er drevet av en usunn og usympatisk nasjonalisme.

Det er viktig å ha med det historiske bakteppet for at briter flest strever med å mobilisere noen nevneverdig entusiasme for EU. Mange vurderer systemet som dyrt, udemokratisk og tungrodd.

Dypt i den britiske folkesjelen ligger bevisstheten om at landet ikke er blitt okkupert av andre land etter at Vilhelm erobreren inntok De britiske øyer i 1066.

Storbritannia regner seg også på sett og vis som opphavslandet til moderne borgerrettigheter og demokrati. Det britiske frihetsbrevet Magna Carta ble signert allerede i 1215.

Det slo fast hvilke rettigheter, privilegier og friheter som skulle gjelde for de geistlige og nobiliteten. I dag regnes det som grunndokumentet for menneskerettighetene.

LES MER: Stort norsk flertall sier nei til EU

Med «the glorious revolution» i 1688 fikk britene på en relativt lite blodig måte gjennomført mange av de samme politiske endringene som kom på langt mer brutalt vis med den franske revolusjon 101 år senere.

I tillegg er britene en gammel stormakt. I sin tid hadde de hånd om enorme landområder. Det ble sagt at solen aldri gikk ned over det britiske imperiet.

Opplevelsen av å bli styrt fra Brüssel, av til dels meningsløse direktiver og et voksende byråkrati, sågar med et demokratisk underskudd, bryter med det britiske selvbildet. Som Storbritannia-kjenner Per Edgar Kokkvold har påpekt, ville trolig åtte av ti briter valgt å stå utenfor EU dersom valget var helt fritt.

LEDER: Motvind for Europabevegelsen

Nå er situasjonen mer komplisert. Alternativet til å være ikke-medlem er på mange måter uklart. Ingen land tidligere har meldt seg ut før. Men Storbritannia har med sin sterke selvstendighetsevne og overlevelsesvilje bedre forutsetninger enn de fleste EU-land for å greie seg på egen hånd.

EU er nå i en dyp krise som etter vårt skjønn bekrefter noe av det problematiske med hvordan unionen er bygget opp. Hvis britene sier at nok er nok, forstår vi det.